Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattValg i usa

Lærdommen fra Trump

For fire år siden, 10. november 2016, skrev jeg en tosider i Klassekampen med tittelen over. Hovedtesen fra artikkelen var at der liberale og sosialdemokratiske partier hadde satt alle krefter inn på å stoppe de radikale bevegelsene (Syriza, Podemos, Corbyn, Sanders) som kunne skape entusiasmen for å slå høyrepopulismen, satset de i stedet på en strategi som handlet om å vinne sentrumsvelgere med moderate kandidater i en situasjon der høyresida i stedet la seg stadig lenger til høyre. Det er en strategi som fører til tap.

Om det er noe årets valg har vist, er det at denne analysen ikke var feil. På tross av at han er en ekstremt upopulær president med meningsmålingene mot seg, har Trump klart å mobilisere sine støttespillere til å gjøre noe som i utgangspunktet så ut til å bli et brakvalg for demokratene til å bli et svært tett valg. Sentrumskandidaten Joe Biden har ikke klart å engasjere og få sine sympatisører til å faktisk stemme i samme grad.

Det eneste som gjør at Trump likevel står i fare for å tape, er koronapandemien. Men den avslører samtidig en grunnleggende svakhet med det politiske prosjektet og den politiske strategien hans. I likhet med mange andre høyreradikale politikere (Brasils Bolsonaro er et nærliggende eksempel) fører Trump en retorikk som ofte er relativt frikoblet fra virkeligheten, med sine «alternative fakta» og stadige blanke løgner. Det er ikke uten grunn at han ikke bare har fremprovosert en «Womens march», men også en «March for science». På mange helt sentrale områder fornekter Trump vår beste kunnskap om virkeligheten, og ikke bare det – han forsøker å aktivt bekjempe den ved å forby bruk av og formidling av vitenskapelig kunnskap i ulike deler av det amerikanske statsapparatet – både når det gjelder klimaproblematikken, men også for eksempel bruk av antirasistiske teorier.

Rasismen rammer først og fremst minoritetene, og de bryr Trump seg lite om. Klimaendringene kommer snikende over lang tid og er vanskelige å se, og selv når noen konsekvenser av dem blir håndfaste for amerikanerne som ved skogbranner, finner man ad hoc-forklaringer fra de relativt nøkterne med «dårlig skogvedlikehold fra demokrater» til mer fantasifulle konspirasjonsteorier om at brannene var påsatt av Trumps oppdiktede favorittfiende «Antifa».

«Svakheten til Trump er at det finnes en fysisk virkelighet der ute.»

Svakheten til Trump og hans meningsfeller er at det finnes en fysisk virkelighet der ute, og den lar seg ikke endre av løgner og eventyrfortellinger. Og innimellom kommer den så alt for brått og tydelig fram og slår deg i bakken. Det gjorde koronapandemien.

I løpet av de siste månedene har USA blitt det landet i verden som har vært hardest rammet av koronapandemien, med en president som konstant har forsøkt å nedspille alvorligheten av den, samtidig som han skyldte på Kina. Problemet til Trump er at når så mange amerikanere blir smittet, blir alvorlig syke og dør, så fungerer ikke lenger tom retorikk så godt. USA har nå over 230.000 døde, på andreplass er, ikke tilfeldig, Brasil med 161.000.

For mange amerikanere kjenner nå noen som har blitt syke eller drept av viruset. De kjenner konsekvensene av pandemien på kroppen. Mens luftige løgner og konspirasjonsteorier kan fungere mot økonomiske strukturer folk bare merker indirekte og miljøproblemer som vil bli mer følbare fram i tid, virker de dårlig mot erfaringer folk kan gjøre seg direkte, her og nå. Da avsløres løgneren som det han er, og selv mange amerikanere som har tillit til Trump på andre felt, synes ikke han har håndtert koronapandemien godt.

Derfor kan dette fortsatt se ut til å gå Joe Bidens vei.

Men alle vi som ikke er Joe Biden, og som ønsker å bekjempe de nye høyreradikale bevegelsene, vi bør ikke satse på at det plutselig kommer et naturfenomen som blottstiller virkelighetsfornektelsen. Vi bør faktisk skape et politisk prosjekt som både skaper entusiasme og håp for en bedre framtid for vanlige folk. At det med en storstilt sosial utjevning også fjerner de enorme sosiale ulikhetene som utgjør mye av grunnlaget for ytre høyres vekst, er jo en grei bonus.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Rikdom

Bør vi beskytte ­rikingene mot seg selv?

Den 26. november leste jeg i Aftenposten om eiendomsinvestor Nick Tollefsen, som er i gang med et gigantisk boligprosjekt på Ris i Oslo. For å få til dette har han kjøpt tre nabotomter. Han river like godt det som står der fra før. Han skal nå få opp en luksusvilla på 800 kvadratmeter, samt en gjestebolig på 260. Tollefsen eier mange andre boliger i Oslo-området, fritidsboliger i Kragerø, hytter i Hallingdal og på Hardangervidda. Og han er ikke alene: Det finnes flere slike investorer, som legger beslag på store områder.

Litteratur

For sale: Baby shoes, never worn

På teppet-redaksjonen har en referanse til en meget kort og velkjent tekst gjengitt i overskriften, som vanligvis tillegges forfatter og nobelprisvinner Ernest Hemingway. Men det er feil når På teppet kaller dette «Hemingways berømte seksordsdikt». Hele poenget er at det er en novelle, ofte omtalt som verdens korteste novelle. Teksten inneholder alle de viktigste innholdselementene en novelle normalt består av: en eller få hovedpersoner, handlingsforløp rundt ett tema, en vending i teksten og/eller en overraskende slutt.

Lov og rett

Vår tur snart?

De store advokatfirmaene bryter daglig arbeidsmiljøloven, med vitende og vilje. Departementene, anført av Justisdepartementet, bryter daglig offentlighetsloven, med vitende og vilje. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun søker om dispensasjon fra byggeforbudet i strandkanten, vel vitende om at hun i kraft av sin posisjon vil få lokalpolitikerne i Farsunds støtte. Ikke noe av dette får konsekvenser. Er det snart vår tur til å velge lover vi vil bryte – uten konsekvenser?.