Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattValg i usa

Lærdommen fra Trump

For fire år siden, 10. november 2016, skrev jeg en tosider i Klassekampen med tittelen over. Hovedtesen fra artikkelen var at der liberale og sosialdemokratiske partier hadde satt alle krefter inn på å stoppe de radikale bevegelsene (Syriza, Podemos, Corbyn, Sanders) som kunne skape entusiasmen for å slå høyrepopulismen, satset de i stedet på en strategi som handlet om å vinne sentrumsvelgere med moderate kandidater i en situasjon der høyresida i stedet la seg stadig lenger til høyre. Det er en strategi som fører til tap.

Om det er noe årets valg har vist, er det at denne analysen ikke var feil. På tross av at han er en ekstremt upopulær president med meningsmålingene mot seg, har Trump klart å mobilisere sine støttespillere til å gjøre noe som i utgangspunktet så ut til å bli et brakvalg for demokratene til å bli et svært tett valg. Sentrumskandidaten Joe Biden har ikke klart å engasjere og få sine sympatisører til å faktisk stemme i samme grad.

Det eneste som gjør at Trump likevel står i fare for å tape, er koronapandemien. Men den avslører samtidig en grunnleggende svakhet med det politiske prosjektet og den politiske strategien hans. I likhet med mange andre høyreradikale politikere (Brasils Bolsonaro er et nærliggende eksempel) fører Trump en retorikk som ofte er relativt frikoblet fra virkeligheten, med sine «alternative fakta» og stadige blanke løgner. Det er ikke uten grunn at han ikke bare har fremprovosert en «Womens march», men også en «March for science». På mange helt sentrale områder fornekter Trump vår beste kunnskap om virkeligheten, og ikke bare det – han forsøker å aktivt bekjempe den ved å forby bruk av og formidling av vitenskapelig kunnskap i ulike deler av det amerikanske statsapparatet – både når det gjelder klimaproblematikken, men også for eksempel bruk av antirasistiske teorier.

Rasismen rammer først og fremst minoritetene, og de bryr Trump seg lite om. Klimaendringene kommer snikende over lang tid og er vanskelige å se, og selv når noen konsekvenser av dem blir håndfaste for amerikanerne som ved skogbranner, finner man ad hoc-forklaringer fra de relativt nøkterne med «dårlig skogvedlikehold fra demokrater» til mer fantasifulle konspirasjonsteorier om at brannene var påsatt av Trumps oppdiktede favorittfiende «Antifa».

«Svakheten til Trump er at det finnes en fysisk virkelighet der ute.»

Svakheten til Trump og hans meningsfeller er at det finnes en fysisk virkelighet der ute, og den lar seg ikke endre av løgner og eventyrfortellinger. Og innimellom kommer den så alt for brått og tydelig fram og slår deg i bakken. Det gjorde koronapandemien.

I løpet av de siste månedene har USA blitt det landet i verden som har vært hardest rammet av koronapandemien, med en president som konstant har forsøkt å nedspille alvorligheten av den, samtidig som han skyldte på Kina. Problemet til Trump er at når så mange amerikanere blir smittet, blir alvorlig syke og dør, så fungerer ikke lenger tom retorikk så godt. USA har nå over 230.000 døde, på andreplass er, ikke tilfeldig, Brasil med 161.000.

For mange amerikanere kjenner nå noen som har blitt syke eller drept av viruset. De kjenner konsekvensene av pandemien på kroppen. Mens luftige løgner og konspirasjonsteorier kan fungere mot økonomiske strukturer folk bare merker indirekte og miljøproblemer som vil bli mer følbare fram i tid, virker de dårlig mot erfaringer folk kan gjøre seg direkte, her og nå. Da avsløres løgneren som det han er, og selv mange amerikanere som har tillit til Trump på andre felt, synes ikke han har håndtert koronapandemien godt.

Derfor kan dette fortsatt se ut til å gå Joe Bidens vei.

Men alle vi som ikke er Joe Biden, og som ønsker å bekjempe de nye høyreradikale bevegelsene, vi bør ikke satse på at det plutselig kommer et naturfenomen som blottstiller virkelighetsfornektelsen. Vi bør faktisk skape et politisk prosjekt som både skaper entusiasme og håp for en bedre framtid for vanlige folk. At det med en storstilt sosial utjevning også fjerner de enorme sosiale ulikhetene som utgjør mye av grunnlaget for ytre høyres vekst, er jo en grei bonus.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Samfunnsforsking

Ei felles samtale om samfunnet

Dokke reirar dokke som gaukungar i trastereiret». Den godt vaksne mjølkebonden brukte analogien som ei innleiing til å påpeike eit paradoks i den moderne samfunnsforskinga. «Det er me – folket – som før dokke opp, men sjølve ser dokke ut til å gi f … i våre born». Vel, det var kraftig kost, men me kjente til bonden frå før og viste at ho vanlegvis brukar å nyansere seg etter at ho berre får rast frå seg. Det som plaga bonden var at ho meinte at me, samfunnsforskarane, ikkje lenger samtalar med dei me forskar på og for. Me kjem – nett slik me no gjorde – inn på tunet til ein bonde for å intervjue ho, me brukar ein time eller to av tida hennar, utan at korkje ho eller hennar like får noko tilbake. Og ho har eit poeng her, sjølv om ho er aldri så spissformulert. Ho peikar på eit sentralt paradoks for vår tids samfunnsforsking.

Overgrep

Jo, alle menn

Statsadvokaten i New York gjenåpner etterforskningen mot syv menn som anklages for en gruppevoldtekt på en fest ved Cornell universitet i USA. Offeret ble dopet ned, og deretter gruppevoldtatt av syv menn. «Ikke alle menn» sies det ofte når kvinner åpner seg om overgrep. Da kan de se til Cornell-saken. Under gruppevoldtekten sender de syv voldtektsmennene meldinger i en gruppechat med 57 medlemmer med budskap om «gratis fitte» i overetasjen. Her er det da 57 menn i en gruppechat som enten velger å hype opp overgrepet, spørre om «butikken fortsatt er åpen», eller ikke si noen ting. Så da var det alle menn i gruppechatten, da. La oss se på samfunnet for øvrig.

Afp

Hvem bestemmer?

I Klassekampen torsdag 1. oktober står det om den pågående debatten om AFP i privat sektor. Tilleggspensjonen, som gjennomsnittlig gir 75.000 kr ekstra i året. Nesten én million arbeidstakere i privat sektor er omfattet av tariffavtaler som har AFP i dag. Det er kanskje ikke så rart at de kan bli litt temperatur i en debatt som gjelder så mye penger for så mange mennesker. Men dette handler jo ikke bare om privat sektor.