Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattValg i usa

Lærdommen fra Trump

For fire år siden, 10. november 2016, skrev jeg en tosider i Klassekampen med tittelen over. Hovedtesen fra artikkelen var at der liberale og sosialdemokratiske partier hadde satt alle krefter inn på å stoppe de radikale bevegelsene (Syriza, Podemos, Corbyn, Sanders) som kunne skape entusiasmen for å slå høyrepopulismen, satset de i stedet på en strategi som handlet om å vinne sentrumsvelgere med moderate kandidater i en situasjon der høyresida i stedet la seg stadig lenger til høyre. Det er en strategi som fører til tap.

Om det er noe årets valg har vist, er det at denne analysen ikke var feil. På tross av at han er en ekstremt upopulær president med meningsmålingene mot seg, har Trump klart å mobilisere sine støttespillere til å gjøre noe som i utgangspunktet så ut til å bli et brakvalg for demokratene til å bli et svært tett valg. Sentrumskandidaten Joe Biden har ikke klart å engasjere og få sine sympatisører til å faktisk stemme i samme grad.

Det eneste som gjør at Trump likevel står i fare for å tape, er koronapandemien. Men den avslører samtidig en grunnleggende svakhet med det politiske prosjektet og den politiske strategien hans. I likhet med mange andre høyreradikale politikere (Brasils Bolsonaro er et nærliggende eksempel) fører Trump en retorikk som ofte er relativt frikoblet fra virkeligheten, med sine «alternative fakta» og stadige blanke løgner. Det er ikke uten grunn at han ikke bare har fremprovosert en «Womens march», men også en «March for science». På mange helt sentrale områder fornekter Trump vår beste kunnskap om virkeligheten, og ikke bare det – han forsøker å aktivt bekjempe den ved å forby bruk av og formidling av vitenskapelig kunnskap i ulike deler av det amerikanske statsapparatet – både når det gjelder klimaproblematikken, men også for eksempel bruk av antirasistiske teorier.

Rasismen rammer først og fremst minoritetene, og de bryr Trump seg lite om. Klimaendringene kommer snikende over lang tid og er vanskelige å se, og selv når noen konsekvenser av dem blir håndfaste for amerikanerne som ved skogbranner, finner man ad hoc-forklaringer fra de relativt nøkterne med «dårlig skogvedlikehold fra demokrater» til mer fantasifulle konspirasjonsteorier om at brannene var påsatt av Trumps oppdiktede favorittfiende «Antifa».

«Svakheten til Trump er at det finnes en fysisk virkelighet der ute.»

Svakheten til Trump og hans meningsfeller er at det finnes en fysisk virkelighet der ute, og den lar seg ikke endre av løgner og eventyrfortellinger. Og innimellom kommer den så alt for brått og tydelig fram og slår deg i bakken. Det gjorde koronapandemien.

I løpet av de siste månedene har USA blitt det landet i verden som har vært hardest rammet av koronapandemien, med en president som konstant har forsøkt å nedspille alvorligheten av den, samtidig som han skyldte på Kina. Problemet til Trump er at når så mange amerikanere blir smittet, blir alvorlig syke og dør, så fungerer ikke lenger tom retorikk så godt. USA har nå over 230.000 døde, på andreplass er, ikke tilfeldig, Brasil med 161.000.

For mange amerikanere kjenner nå noen som har blitt syke eller drept av viruset. De kjenner konsekvensene av pandemien på kroppen. Mens luftige løgner og konspirasjonsteorier kan fungere mot økonomiske strukturer folk bare merker indirekte og miljøproblemer som vil bli mer følbare fram i tid, virker de dårlig mot erfaringer folk kan gjøre seg direkte, her og nå. Da avsløres løgneren som det han er, og selv mange amerikanere som har tillit til Trump på andre felt, synes ikke han har håndtert koronapandemien godt.

Derfor kan dette fortsatt se ut til å gå Joe Bidens vei.

Men alle vi som ikke er Joe Biden, og som ønsker å bekjempe de nye høyreradikale bevegelsene, vi bør ikke satse på at det plutselig kommer et naturfenomen som blottstiller virkelighetsfornektelsen. Vi bør faktisk skape et politisk prosjekt som både skaper entusiasme og håp for en bedre framtid for vanlige folk. At det med en storstilt sosial utjevning også fjerner de enorme sosiale ulikhetene som utgjør mye av grunnlaget for ytre høyres vekst, er jo en grei bonus.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Bolig

Krympende bolig­standard

I Klassekampen 11. juli har Marte Michelet en viktig kommentar til regjeringens ferske plan for å få flere boliger. Når kommunalministerens løsning er å senke standarden for hva som er en akseptabel bolig, går tankene til dystopien til Genesis i albumet «Foxtrot» fra 1972: «This is an announcement from Genetic Control: It is my sad duty to inform you of a four-foot restriction on humanoid height.» «It’s said now that people will be shorter in height, they can fit twice as many in the same building site.» Det er svært langt fram til en slik virkelighet, men Bjørnar Skjæran legger fram en oppskrift som angir en kurs som dessverre lokker fram dystre assosiasjoner.

Ministrenes mester

Politikk handler ikke om terninger

Klassekampen vurderer i sommer statsrådenes innsats med terningkast. Så langt har juryen gitt flere seksere på terningen. Artiklene som hører til, der både folk fra de ulike fagfeltene statsrådene jobber med, og ulike synsere med blikk utenfra bidrar, gir nyanser og ulike perspektiver. Flere av statsrådene som har fått seksere på terningen, har mange store grupper innenfor sitt fagfelt som ikke er fornøyde. Arbeidsminister Kjersti Stenseng har mange misfornøyde trygdemottakere og innvandrere som nå kanskje må se langt etter familiegjenforening. Utdanningsminister Kari Nessa Nordtun har en misfornøyd fagforeningsleder i Geir Røsvoll fra Utdanningsforbundet som etterlyser de store grepene for å bedre lærernes arbeidssituasjon. Samtidig har statsrådene også gjort positive ting som det er naturlig at vi på venstresiden roser dem for. Som lærer vurdererjeg en elevprestasjon til karakter seks om jeg ikke finner noe å utsette på prestasjonen, kanskje om det er noen få småting jeg reagerer på.

Georgia

Å forklare er ikke å legitimere

Forrige måned skrev jeg i Fokus om Kaja Kallas’ forslag om å knytte russisk tilbaketrekning fra Abkhasia, Sør-Ossetia og Transnistria til en framtidig fredsløsning i Ukraina. Jeg mente det er farlig når EUs utenrikssjef slår sammen konflikter med ulik historie og ulikt konfliktmateriale. Et gjennomgangstema i reaksjonene er at man ikke bør sette seg inn i russisk tenkning, fordi man da løper fiendens ærend. Som utenriksjournalist er jeg forsiktig med å flagge meninger, men dette går til kjernen i faget. I et demokrati utformes politikken gjennom opplyst debatt, som forutsetter uavhengig utenriksjournalistikk. Presset mot journalister i krigstid er kjent fra Phillip Knightleys «The First Casualty» (1975): De forventes å støtte sin side og ikke vise at motparten kan ha rett i enkelte spørsmål. Maka Dolidze (11.