Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattValg i usa

Lærdommen fra Trump

For fire år siden, 10. november 2016, skrev jeg en tosider i Klassekampen med tittelen over. Hovedtesen fra artikkelen var at der liberale og sosialdemokratiske partier hadde satt alle krefter inn på å stoppe de radikale bevegelsene (Syriza, Podemos, Corbyn, Sanders) som kunne skape entusiasmen for å slå høyrepopulismen, satset de i stedet på en strategi som handlet om å vinne sentrumsvelgere med moderate kandidater i en situasjon der høyresida i stedet la seg stadig lenger til høyre. Det er en strategi som fører til tap.

Om det er noe årets valg har vist, er det at denne analysen ikke var feil. På tross av at han er en ekstremt upopulær president med meningsmålingene mot seg, har Trump klart å mobilisere sine støttespillere til å gjøre noe som i utgangspunktet så ut til å bli et brakvalg for demokratene til å bli et svært tett valg. Sentrumskandidaten Joe Biden har ikke klart å engasjere og få sine sympatisører til å faktisk stemme i samme grad.

Det eneste som gjør at Trump likevel står i fare for å tape, er koronapandemien. Men den avslører samtidig en grunnleggende svakhet med det politiske prosjektet og den politiske strategien hans. I likhet med mange andre høyreradikale politikere (Brasils Bolsonaro er et nærliggende eksempel) fører Trump en retorikk som ofte er relativt frikoblet fra virkeligheten, med sine «alternative fakta» og stadige blanke løgner. Det er ikke uten grunn at han ikke bare har fremprovosert en «Womens march», men også en «March for science». På mange helt sentrale områder fornekter Trump vår beste kunnskap om virkeligheten, og ikke bare det – han forsøker å aktivt bekjempe den ved å forby bruk av og formidling av vitenskapelig kunnskap i ulike deler av det amerikanske statsapparatet – både når det gjelder klimaproblematikken, men også for eksempel bruk av antirasistiske teorier.

Rasismen rammer først og fremst minoritetene, og de bryr Trump seg lite om. Klimaendringene kommer snikende over lang tid og er vanskelige å se, og selv når noen konsekvenser av dem blir håndfaste for amerikanerne som ved skogbranner, finner man ad hoc-forklaringer fra de relativt nøkterne med «dårlig skogvedlikehold fra demokrater» til mer fantasifulle konspirasjonsteorier om at brannene var påsatt av Trumps oppdiktede favorittfiende «Antifa».

«Svakheten til Trump er at det finnes en fysisk virkelighet der ute.»

Svakheten til Trump og hans meningsfeller er at det finnes en fysisk virkelighet der ute, og den lar seg ikke endre av løgner og eventyrfortellinger. Og innimellom kommer den så alt for brått og tydelig fram og slår deg i bakken. Det gjorde koronapandemien.

I løpet av de siste månedene har USA blitt det landet i verden som har vært hardest rammet av koronapandemien, med en president som konstant har forsøkt å nedspille alvorligheten av den, samtidig som han skyldte på Kina. Problemet til Trump er at når så mange amerikanere blir smittet, blir alvorlig syke og dør, så fungerer ikke lenger tom retorikk så godt. USA har nå over 230.000 døde, på andreplass er, ikke tilfeldig, Brasil med 161.000.

For mange amerikanere kjenner nå noen som har blitt syke eller drept av viruset. De kjenner konsekvensene av pandemien på kroppen. Mens luftige løgner og konspirasjonsteorier kan fungere mot økonomiske strukturer folk bare merker indirekte og miljøproblemer som vil bli mer følbare fram i tid, virker de dårlig mot erfaringer folk kan gjøre seg direkte, her og nå. Da avsløres løgneren som det han er, og selv mange amerikanere som har tillit til Trump på andre felt, synes ikke han har håndtert koronapandemien godt.

Derfor kan dette fortsatt se ut til å gå Joe Bidens vei.

Men alle vi som ikke er Joe Biden, og som ønsker å bekjempe de nye høyreradikale bevegelsene, vi bør ikke satse på at det plutselig kommer et naturfenomen som blottstiller virkelighetsfornektelsen. Vi bør faktisk skape et politisk prosjekt som både skaper entusiasme og håp for en bedre framtid for vanlige folk. At det med en storstilt sosial utjevning også fjerner de enorme sosiale ulikhetene som utgjør mye av grunnlaget for ytre høyres vekst, er jo en grei bonus.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Terrorangrepet i berlin

Avsatsen var stygg, Svenneby

Ola Svenneby kjenner seg openbert ille fert med av underteikna. For så vidt forståeleg nok. Nett det tek eg med ro. I tilsvaret sitt, etter å ha anklaga meg for å vera nedrig og å bruka hersketeknikkar, etterlyser Svenneby at me tek «debatter som: Hvorfor er det slik at politiet i Berlin advarer skeive mot enkelte bydeler? Hvorfor ser vi nok en gang et islamistisk angrep mot skeive? Hvordan arbeider moskeene og trossamfunnene for å forhindre hat i sine miljøer?». Hadde det vore debatten som Svenneby tok anstøyt til, så hadde eg faktisk ikkje hatt noko å utsetja. Problemet er berre at det var ikkje det han gjorde. Her er det han publiserte på Facebook 26 juli: «Ikke ett ord om ideologien som ligger bak. Ikke ett ord om gjerningsmannen. Ikke ett ord om hvordan religion aktivt brukes for å gjøre skeive til skyteskive. Ikke ett ord om hvordan dette ikke er et enkelttilfelle, men én i rekken av flere gjerningsmenn som selv – eller som har foreldre – som innvandret til Europa med et verdisett som er en direkte trussel mot homofile. Jeg synes også det er spesielt at aktører som for under en uke siden (med rette) presiserte at man skulle snakke sant om 22. juli, unnlater å gjøre det samme i dag.» Hadde Svenneby faktisk halde seg til å oppmode til ein debatt om skeive sin situasjon, kvifor det nett er me som vert gjort til mål, og korleis me best kan møte trugslane mot oss, hadde det vore ein ting.

Pomorfestivalen

Ensidig journa­listikk

Det var med interesse og forundring at jeg leste Klassekampen fredag 24. juli etter fire gode dager ved Pomorfestivalen i Vardø i forrige uke. I stedet for å lage en usedvanlig dårlig, misvisende og ensidig artikkel burde Klassekampen heller ha vært til stede med en reportasje fra en allsidig og velarrangert festival i nord – eller i det minste satt seg inn i programmet. Klassekampen har intervju med Senterparti-ordføreren i Vardø, Tor-Erik Labahå, som vil endre navnet på festivalen til Vardødagene. Ingen grunn til det. Pomorfestivalen er et vel innarbeidet navn og har vært et godt varemerke i 35 år. Folk vet hva de går til både i Kiberg og Vardø. Forslaget må karakteriseres som et merkelig soloutspill uten støtte i lokalsamfunnet. I artikkelen reagerer jeg kraftig på at min gode og dyktige kollega Kari Aga Myklebust blir misbrukt.

22. juli

Aldri glemme! Men hva så?

Marte Michelet har en tankevekkende artikkel i Klassekampen 1. august. I forlengelsen av minnehøytidene rundt 22. juli-massakren savner hun en brei massemobilisering mot fascismen på linje med blomsterhavet ved domkirka for 15 år siden og, uten sammenligning for øvrig, massemønstringen på Karl Johan som hyllet fotballheltene etter VM-bragden. «Nordmenn tørster etter massemønstringer!» og fellesskap. Hun ironiserer over «viktige personer med senket blikk og hendene foldet, rituelt minnes en historisk enkelthendelse». Jeg vil trekke denne tankegangen litt lenger.