Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattValg i usa

Lærdommen fra Trump

Ronny Kjelsberg, medlem av Rødt

For fire år siden, 10. november 2016, skrev jeg en tosider i Klassekampen med tittelen over. Hovedtesen fra artikkelen var at der liberale og sosialdemokratiske partier hadde satt alle krefter inn på å stoppe de radikale bevegelsene (Syriza, Podemos, Corbyn, Sanders) som kunne skape entusiasmen for å slå høyrepopulismen, satset de i stedet på en strategi som handlet om å vinne sentrumsvelgere med moderate kandidater i en situasjon der høyresida i stedet la seg stadig lenger til høyre. Det er en strategi som fører til tap.

Om det er noe årets valg har vist, er det at denne analysen ikke var feil. På tross av at han er en ekstremt upopulær president med meningsmålingene mot seg, har Trump klart å mobilisere sine støttespillere til å gjøre noe som i utgangspunktet så ut til å bli et brakvalg for demokratene til å bli et svært tett valg. Sentrumskandidaten Joe Biden har ikke klart å engasjere og få sine sympatisører til å faktisk stemme i samme grad.

Det eneste som gjør at Trump likevel står i fare for å tape, er koronapandemien. Men den avslører samtidig en grunnleggende svakhet med det politiske prosjektet og den politiske strategien hans. I likhet med mange andre høyreradikale politikere (Brasils Bolsonaro er et nærliggende eksempel) fører Trump en retorikk som ofte er relativt frikoblet fra virkeligheten, med sine «alternative fakta» og stadige blanke løgner. Det er ikke uten grunn at han ikke bare har fremprovosert en «Womens march», men også en «March for science». På mange helt sentrale områder fornekter Trump vår beste kunnskap om virkeligheten, og ikke bare det – han forsøker å aktivt bekjempe den ved å forby bruk av og formidling av vitenskapelig kunnskap i ulike deler av det amerikanske statsapparatet – både når det gjelder klimaproblematikken, men også for eksempel bruk av antirasistiske teorier.

Rasismen rammer først og fremst minoritetene, og de bryr Trump seg lite om. Klimaendringene kommer snikende over lang tid og er vanskelige å se, og selv når noen konsekvenser av dem blir håndfaste for amerikanerne som ved skogbranner, finner man ad hoc-forklaringer fra de relativt nøkterne med «dårlig skogvedlikehold fra demokrater» til mer fantasifulle konspirasjonsteorier om at brannene var påsatt av Trumps oppdiktede favorittfiende «Antifa».

«Svakheten til Trump er at det finnes en fysisk virkelighet der ute.»

Svakheten til Trump og hans meningsfeller er at det finnes en fysisk virkelighet der ute, og den lar seg ikke endre av løgner og eventyrfortellinger. Og innimellom kommer den så alt for brått og tydelig fram og slår deg i bakken. Det gjorde koronapandemien.

I løpet av de siste månedene har USA blitt det landet i verden som har vært hardest rammet av koronapandemien, med en president som konstant har forsøkt å nedspille alvorligheten av den, samtidig som han skyldte på Kina. Problemet til Trump er at når så mange amerikanere blir smittet, blir alvorlig syke og dør, så fungerer ikke lenger tom retorikk så godt. USA har nå over 230.000 døde, på andreplass er, ikke tilfeldig, Brasil med 161.000.

For mange amerikanere kjenner nå noen som har blitt syke eller drept av viruset. De kjenner konsekvensene av pandemien på kroppen. Mens luftige løgner og konspirasjonsteorier kan fungere mot økonomiske strukturer folk bare merker indirekte og miljøproblemer som vil bli mer følbare fram i tid, virker de dårlig mot erfaringer folk kan gjøre seg direkte, her og nå. Da avsløres løgneren som det han er, og selv mange amerikanere som har tillit til Trump på andre felt, synes ikke han har håndtert koronapandemien godt.

Derfor kan dette fortsatt se ut til å gå Joe Bidens vei.

Men alle vi som ikke er Joe Biden, og som ønsker å bekjempe de nye høyreradikale bevegelsene, vi bør ikke satse på at det plutselig kommer et naturfenomen som blottstiller virkelighetsfornektelsen. Vi bør faktisk skape et politisk prosjekt som både skaper entusiasme og håp for en bedre framtid for vanlige folk. At det med en storstilt sosial utjevning også fjerner de enorme sosiale ulikhetene som utgjør mye av grunnlaget for ytre høyres vekst, er jo en grei bonus.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Innvandring

Den evige innvand­rings­de­batten

Leder i Oslos Grønne Studenter Imran Azrakhsh (Klassekampen 6. mai) lurer på hva det betyr å være norsk i «den evig pågående innvandringsdebatten». Norge er slikt innrettet at den norske stat har retten til å utstede norske pass, og den som får et slikt pass er da ifølge loven norsk. Problemet er at Norge aldri har vært noe innvandrerland i den tradisjonelle betydning av ordet. Vi har blitt et innvandrerland fordi de politiske myndigheter på et tidspunkt har bestemt at vi skal åpne for innvandring. Om de hadde i tankene innvandring av den størrelse vi faktisk har fått, vet jeg ikke, men som kjent er det generelt vanskelig å få tannkremen tilbake på tuben. Innvandringen har selvfølgelig medført store problemer på mange områder. At innvandringsdebatten ikke tar slutt i Norge skyldes i første rekke at et høyteknologisk land ikke løser noen egne problemer ved å åpne for innvandring av ufaglært arbeidskraft i noe omfang. Praksis har også vist at vi i stedet har pådratt oss en rekke nye problemer, og da i et omfang som gjør problemene litt vanskeligere å løse. Og enten vi liker det eller ikke, så er innvandringen en del av de problemene. Helt uavhengig av om Frp «reduserer innvandrere til statistikk og økonomisk verdi». Ett talleksempel: I 1970 var vi 4,4 millioner mennesker i Norge.

Sven Even Froyn
Revidert nasjonalbudsjett

La oss spise kake

I det offentlige ordskiftet om oljefondet synes det å være en bemerkelsesverdig enighet om at bruken av oljepenger snarere må dempes enn økes, og at oljefondet bør vare «evig» til glede for en uendelig (?) rekke av kommende generasjoner. Noen er urolige for at politikerne kan falle for fristelsen til å angripe selve formuen, eller «hovedstolen» og gradvis bruke den opp. I det følgende skal vi framføre argumenter for nettopp det: at vi bruker opp hovedstolen – eller for å si det litt mer folkelig: spiser opp kaken. For å få forberede leseren på tankerekken som følger, som verken er særlig lang eller krevende, begynner vi med noe professor Leif Johansen sa (fritt etter hukommelsen) i en forelesning i makroøkonomisk planlegging, våren 1974: «Hvis våre foreldre hadde visst hvor mye mer velstående vi er blitt i forhold til dem, så hadde de spart mindre og forbrukt mer». Nøkkelen til å forstå dette utsagnet ligger i erkjennelsen av at nytten av den siste kronen i forbruk synker med stigende inntekt. Pengenes grensenytte er fallende, for å bruke økonomenes stammespråk. Denne innsikten synes umiddelbart rimelig. Tar man (litt) penger fra en rik og gir til en fattig, vil summen av nytte, velferd eller lykke – kall det hva du vil – øke, fordi den fattige vil ha større glede av pengene enn den rike. Er man frimodig, kan man med en viss rett si at velferdsstaten er grunnlagt på denne innsikten, og et moralsk prinsipp om å utjevne forskjeller.

Finn Frost Anonsen og Arne Festervoll
Havvind

Et konsekvent nei til havvind sparer ikke naturen, Stensholt

Odd Stensholt etterspør natur- og miljøperspektiver i havvinddebatten, det bidrar jeg gjerne med. Først må det presiseres at all ny kraftproduksjon krever areal, og vil i varierende grad påvirke naturen. Om havvindprosjekter burde realiseres er ikke et spørsmål om det vil påvirke økosystemer eller ikke, men en avveining av naturpåvirkning, effekt for klima, og for omstilling av næringslivet. Et grunnleggende premiss som ikke alltid kommer tydelig frem i kraftdebatten, er at det ikke finnes en fornybar energikilde som kan måle seg med de negative konsekvensene fossil energi har på økosystemer grunnet bidrag til klimaendringer. Fornybar kraftproduksjon som fortrenger fossil energi vil prinsipielt være besparende for naturen, selvfølgelig ikke i den direkte påvirkningen på et enkelt naturområde, men for den globale påvirkningen på naturen. Dette betyr ikke at vi kan vilkårlig bygge ut fornybar kraft, men en erkjennelse av at det er helt nødvendig å fortrenge fossil energi raskt. Spørsmålet er hvordan vi gjør dette på en mest fornuftig måte. For Natur og Ungdom kan havvind være nettopp dette. Havvind vil som alle kraftkilder påvirke naturen rundt seg, men har også store muligheter for å redusere naturpåvirkningen i plassering og utbygging, og kan ha potensialet til å bedre noe av naturmangfoldet ved dannelse av kunstige rev på turbinene eller ved å avgrense et område for bunntråling. Likevel er det ikke ennå god nok kunnskap om naturpåvirkningen fra havvind, men da er ikke svaret å avvise forsøk på å bygge havvind i Norge som kan brukes til grundigere undersøkelser. Istedenfor å ville nye prosjekter til livs, burde fokuset legges på å utvikle naturkartleggingsprogram for havvind og arbeide for innføring av marine arealplaner. Et konsekvent nei til en teknologi med stort potensial i Norges energiomstilling mener jeg er uheldig, jeg ønsker heller å se et konsekvent ja til mer kompetansebygging og helhetlige marine planer. Kanskje viktigst er havvind sin rolle i å utvikle oss vekk fra petroleumsvirksomheten i Norge.

Magnus H. O. Stenroos