Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattValg i usa

Lærdommen fra Trump

For fire år siden, 10. november 2016, skrev jeg en tosider i Klassekampen med tittelen over. Hovedtesen fra artikkelen var at der liberale og sosialdemokratiske partier hadde satt alle krefter inn på å stoppe de radikale bevegelsene (Syriza, Podemos, Corbyn, Sanders) som kunne skape entusiasmen for å slå høyrepopulismen, satset de i stedet på en strategi som handlet om å vinne sentrumsvelgere med moderate kandidater i en situasjon der høyresida i stedet la seg stadig lenger til høyre. Det er en strategi som fører til tap.

Om det er noe årets valg har vist, er det at denne analysen ikke var feil. På tross av at han er en ekstremt upopulær president med meningsmålingene mot seg, har Trump klart å mobilisere sine støttespillere til å gjøre noe som i utgangspunktet så ut til å bli et brakvalg for demokratene til å bli et svært tett valg. Sentrumskandidaten Joe Biden har ikke klart å engasjere og få sine sympatisører til å faktisk stemme i samme grad.

Det eneste som gjør at Trump likevel står i fare for å tape, er koronapandemien. Men den avslører samtidig en grunnleggende svakhet med det politiske prosjektet og den politiske strategien hans. I likhet med mange andre høyreradikale politikere (Brasils Bolsonaro er et nærliggende eksempel) fører Trump en retorikk som ofte er relativt frikoblet fra virkeligheten, med sine «alternative fakta» og stadige blanke løgner. Det er ikke uten grunn at han ikke bare har fremprovosert en «Womens march», men også en «March for science». På mange helt sentrale områder fornekter Trump vår beste kunnskap om virkeligheten, og ikke bare det – han forsøker å aktivt bekjempe den ved å forby bruk av og formidling av vitenskapelig kunnskap i ulike deler av det amerikanske statsapparatet – både når det gjelder klimaproblematikken, men også for eksempel bruk av antirasistiske teorier.

Rasismen rammer først og fremst minoritetene, og de bryr Trump seg lite om. Klimaendringene kommer snikende over lang tid og er vanskelige å se, og selv når noen konsekvenser av dem blir håndfaste for amerikanerne som ved skogbranner, finner man ad hoc-forklaringer fra de relativt nøkterne med «dårlig skogvedlikehold fra demokrater» til mer fantasifulle konspirasjonsteorier om at brannene var påsatt av Trumps oppdiktede favorittfiende «Antifa».

«Svakheten til Trump er at det finnes en fysisk virkelighet der ute.»

Svakheten til Trump og hans meningsfeller er at det finnes en fysisk virkelighet der ute, og den lar seg ikke endre av løgner og eventyrfortellinger. Og innimellom kommer den så alt for brått og tydelig fram og slår deg i bakken. Det gjorde koronapandemien.

I løpet av de siste månedene har USA blitt det landet i verden som har vært hardest rammet av koronapandemien, med en president som konstant har forsøkt å nedspille alvorligheten av den, samtidig som han skyldte på Kina. Problemet til Trump er at når så mange amerikanere blir smittet, blir alvorlig syke og dør, så fungerer ikke lenger tom retorikk så godt. USA har nå over 230.000 døde, på andreplass er, ikke tilfeldig, Brasil med 161.000.

For mange amerikanere kjenner nå noen som har blitt syke eller drept av viruset. De kjenner konsekvensene av pandemien på kroppen. Mens luftige løgner og konspirasjonsteorier kan fungere mot økonomiske strukturer folk bare merker indirekte og miljøproblemer som vil bli mer følbare fram i tid, virker de dårlig mot erfaringer folk kan gjøre seg direkte, her og nå. Da avsløres løgneren som det han er, og selv mange amerikanere som har tillit til Trump på andre felt, synes ikke han har håndtert koronapandemien godt.

Derfor kan dette fortsatt se ut til å gå Joe Bidens vei.

Men alle vi som ikke er Joe Biden, og som ønsker å bekjempe de nye høyreradikale bevegelsene, vi bør ikke satse på at det plutselig kommer et naturfenomen som blottstiller virkelighetsfornektelsen. Vi bør faktisk skape et politisk prosjekt som både skaper entusiasme og håp for en bedre framtid for vanlige folk. At det med en storstilt sosial utjevning også fjerner de enorme sosiale ulikhetene som utgjør mye av grunnlaget for ytre høyres vekst, er jo en grei bonus.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Stillingsvern

Svar til Dege

Når landets fremste ekspert på arbeidsrett, Jan Tormod Dege (Klassekampen 3. mars), bruker helgen på å svare to studenter fra Unge Høyre, tyder det på at vi har truffet en nerve. Men i sitt iherdige forsvar for jussen, glemmer Dege hvordan systemet fungerer i virkeligheten. Dege sier at det ikke er komplisert å si opp ansatte. Det er en sannhet med modifikasjoner. Saklig grunn finnes, men terskelen er svært høy. Rettspraksis slår fast at prestasjoner må ligge markant under forventningene.

Iran

Dette handler om mer enn å være for eller mot Pahlavi

Hvorfor tar Pahlavi-tilhengere så stor plass i det norske nyhetsbildet og i det offentlige ordskiftet? Jeg er selv iraner, og siden krigen brøt ut har jeg blitt spurt flere ganger: «Hvilken side står du på?» og «Er du tilhenger av monarkiet?». Pahlavi-supportere er ikke representative for alle iranske stemmer. Nyhetsbildet får det til å virke som om det er to sider av denne saken: enten er du tilhenger av prestestyret, eller så ønsker du at sønnen til sjahen, Reza Pahlavi, skal styre Iran. Situasjonen er mer kompleks og sammensatt enn det, men Pahlavi-tilhengere får det til å virke som det motsatte. Det skal være rom for å være kritisk til monarkiet og samtidig ønske et fritt, demokratisk og selvstendig Iran. Det skal være lov å være kritisk til sjahen og hans sønn, og samtidig sørge over alle livene som har gått tapt under prestestyret. Pahlavi-tilhengere får oss til å tro at hvis du ikke liker sjahen, så liker du ikke demokrati – punktum. Å avfeie sjahens brutale oppførsel mot minoriteter og si at «sønnen hans kommer til å ivareta minoriteters rettigheter», er rett og slett naivt. Denne holdningen finner vi blant Pahlavi-tilhengere, for eksempel de som ble intervjuet i Klassekampen lørdag 7.

Flyktninger

Kan ukrainske menn forskjells­be­handles?

Justis- og beredskapsdepartementet har sendt på høring et forslag om endringer i utlendingsforskriften §7-5a om midlertidig kollektiv beskyttelse for personer fordrevet fra Ukraina. Forslaget kan innebære at ukrainske menn i alderen 18–60 år som hovedregel ikke omfattes av ordningen med kollektiv beskyttelse, mens andre fortsatt vil ha tilgang til denne forenklede prosedyren. Ordningen ble etablert for å håndtere en ekstraordinær situasjon. Formålet var å sikre rask behandling av et stort antall mennesker på flukt fra krig. I stedet for individuell asylbehandling kunne man gi midlertidig kollektiv beskyttelse. Myndighetenes mål kan være å redusere ankomstnivået og sikre kapasiteten i mottakssystemet. Det kan være et legitimt hensyn. Likevel oppstår et grunnleggende spørsmål dersom én gruppe fortsatt får tilgang til ordningen, mens en annen gruppe utelukkes utelukkende på grunn av kjønn: Er dette forenlig med prinsippet om likebehandling? Grunnloven §98 slår fast at alle er like for loven og at usaklig forskjellsbehandling ikke er tillatt. Det samme prinsippet følger av likestillings- og diskrimineringsloven, som forbyr direkte diskriminering på grunn av kjønn med mindre forskjellsbehandlingen har et saklig formål, er nødvendig og ikke uforholdsmessig inngripende. Også internasjonale menneskerettigheter er relevante. Etter Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 14 må forskjellsbehandling basert på kjønn begrunnes med særlig tungtveiende grunner. Dersom målet er å begrense antallet søkere, oppstår også spørsmålet om dette kunne oppnås gjennom mer kjønnsnøytrale tiltak. Forslaget innebærer ikke at noen mister retten til å søke individuell asylbeskyttelse.