DebattSyria

Norge er mer enn en styrkebrønn for USA

Cecilie Hellestveit, konflikt- og fredsforsker

Lars Birkelund (28. oktober) er skuffet over at jeg ga et knippe argumenter for hvorfor norsk militær trening sammen med jordanske sikkerhetsstyrker også har betydning for norske interesser (16. oktober). Jeg tar ikke stilling til hvordan Norge skal benytte våre militære styrker. Det er en politisk beslutning. Mitt anliggende er at det finnes grunner for Norge til samtrening med jordanske styrker (altså ikke permanente baser) som handler om mer enn å være «en god alliert» og en styrkebrønn for USA.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Streik

Strikke­fare II

Bjørn-Harald Mydlands kommentar til streiken i gårsdagens avis har faktisk ein parallell i skjønnlitteraturen. I vår fyrste arbeidarroman, «Streik» frå 1891, skildrar Per Sivle streiken blant sagbruksarbeidarane i Drammen ti år før. I romanen har byen fått namnet Langeland: «Og en vakker dag var ordet på alles munde, uden at nogen kunde sige, hvem der først havde nævnt det, – dette ord, som Langestrand hidtil kun kjendte af aviser og rygter: Streik! – S t r e i k ! – Streik! Strikke – var det mange, som udtalte det.».

Kjell Norman Gulbrandsen
Utviklingspolitikk

«Du skal ikke begjære…»

Kirkens Nødhjelp har lansert «10 bud for norsk utviklingspolitikk». Øystein Skar mener at vårt sjette bud ikke har noe i utviklingspolitikk å gjøre. Budet lyder slik: «Norge skal ikke begjære å lete etter mer olje og gass.» Jeg er glad for å oppklare hvorfor dette budet hører hjemme blant de ti. «Å begjære» betyr noe annet enn «å behøve» – det ligger en dobbel bunn i at å begjære er en sterk følelse, men ikke nødvendigvis legitim. Å «ikke begjære å lete etter mer olje og gass» betyr ikke øyeblikkelig stopp i norsk oljeproduksjon. Det betyr å planlegge for en rettferdig omstilling i tråd med internasjonale forpliktelser som Norge har for å nå Parisavtalens temperaturmål. Dette er ikke et partipolitisk standpunkt. Det er klimavitenskap. Sammenhengen med utviklingspolitikk er direkte.

Anne Cecilie Kaltenborn
Bydelsreform

Rødt på ville veier

Når Rødt snakker om «demokrati» bør man spisse ørene. Partiets historie er ikke akkurat preget av kamp for ytringsfrihet og medbestemmelse, samtidig som den oppvoksende Rødt-generasjonen avholder hemmelige landsmøter. Likevel bruker Rødts gruppeleder Siavash Mobasheri demokrati-argumentet når han angriper en reform som vil gi mer makt til Oslos bydeler. Mobasheris argumenter faller på sin egen umulighet. For hvordan kan en reform som flytter en rekke oppgaver og myndighet nærmere brukerne gi mindre innflytelse lokalt? Hvordan blir det mindre lokaldemokrati av at bydelsutvalgene får bestemme over omsorgen for bydelens eldre, lokale parker og nærmiljøanleggene? Hvordan kan bydelene få mindre å si, når forslaget er å gi bydelsutvalgene mulighet til å anke en sak til byrådet hvis man føler seg overkjørt av for eksempel av bymiljøetaten? Ett av Mobasheris ankepunkter mot bydelsreformen er at antall BU-representanter foreslås redusert med en fjerdedel. Antallet er ikke hugget i stein, men det er jo ikke unaturlig at det totale antallet bydelspolitikere reduseres hvis halvparten av bydelsutvalgene forsvinner. Rødts gruppeleder burde ta inn over seg at lokaldemokrati ikke bare måles i antall politiske representanter.

Merete Agerbak-Jensen