Hun var som Robyn, allerede før Robyn ble til den modne Robyn midt på 00-tallet – med en nordisk kyla til intenst bankende hjerteslag, med en artpoppa eurotrash som klistra seg som tyggegummi til dansegulvet. Men med en musikk som aldri var like fysisk som for eksempel «Body Talk», tynnere dessuten, og i enda større grad en form for isolasjonsdisco som omfavner den ensomme danseren, med melankoli i stemmen og melankoli i synthene.