Dagboka

Helsinga

Martin Årseth
  • For nokre år sidan reiste eg til Nagorno-Karabakh, fjellområdet armenarane og aserbajdsjanarane no krigar om, i det som kan utvikle seg til ein djupt tragisk krig for begge sider. Då eg var der i 2015, var det roleg, men berre året etter døydde over 100 soldatar på begge sider. Karabakh er i Aserbajdsjan, men etter krigen på 1990-talet slutta, var alle aserbajdsjanarane jaga vekk. No er det styrt som ein sjølvstendig republikk, anerkjent av berre Armenia og nokre andre utbrytarrepublikkar. Sjølv om krigen er over for 26 år sidan, ligg det gamle tanksar i grøftekantane og det er 26 år gamle hòl i asfalten, der det er asfalt.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Go’foten

Go’fot-teorien er noe enhver trønder har hørt om i enten konfirmasjoner eller politiske debatter. Den stammer fra den legendariske fotballtreneren til Rosenborg fotballklubb, Nils Arne Eggen. Teorien er enkelt forklart at en skal spille hverandre gode på et lag, at en skal sentre ballen til medspillernes go’fot. Teorien er i grunnen umulig å ikke ha blitt introdusert for som trønder, og den skal motivere alle og enhver til samhold og god stemning. En skulle tro denne ledelses- og samhandlingsfilosofien i hvert fall gjennomsyret Eggen selv. Svaret «æ bestemt oss», på spørsmål på hvorfor RBK gjorde det så dårlig på bortekamper på 1990 tallet, føler jeg er nesten mer representativt. «Éin må bestæm.

Brage Arctander Dingsøyr

Mors­navn

Med fare for å avsløre at jeg har kommet bitte litt seint til festen, må jeg si at en av flere gledelige overraskelser ved å se Norges første kamp i VM var flere dobbeltnavn på draktene. Både Kristoffer Vassbakk Ajer, David Møller Wolfe og Erling Braut Haaland har valgt å legge til mellomnavnet sitt på ryggen. Riktignok i en rune-font med litt lav lesbarhet, men den debatten skal vi ikke begi oss inn på her. For selv i verdens kanskje mest likestilte land ligger mødres navn lagelig til for hogg, fordi det vanligvis ender opp som det noe ubetydelige mellomnavnet, dersom det blir videreført i det hele tatt. Særlig om ett av navnene, eller begge (som noen av oss er velsignet med), er lange. Og særlig når det skal bygges merkevare og navnet skal bli lett å huske. Og selv om de fleste mødre antakeligvis later som det ikke betyr så mye at navnet deres forsvinner helt fra avkommets identitet, gjør det nok for mange det, innerst inne. Derfor er det noe veldig fint og rørende med den lille, stille gesten fra landslagsspillerne til mødrene deres.

Ida Søraunet Wangberg

Trangt

Vy sin 17.03-avgang fra Gardermoen mot Oslo sist onsdag kan gå inn i historien som en av de mest overbefolkede. «Trekk innover» ble det ropt, og fra andre siden svart «Helt fullt her». Der man kommer inn i vogna, lenge før setene, sto det minst 30. Alle midtgangene var overfylte. På Lillestrøm gikk det av i overkant av ti personer, og minst hundre kom på. En ung kvinne smatt ut like før avgang, hvit i ansiktet. Den som ville svime av kunne trygt gjøre det uten å falle på gulvet. Å få opp hendene for å klø seg i nesa var umulig. Det var ikke engang plass til en fis. Vi som satt fastklemt så verken kontrollører eller konduktører.

Ole Magnus Rapp