DebattNasjonalgalleriet

Nasjo­nal­gal­leri for Sápmi?

Jérémie McGowan, designer og tidligere direktør Nordnorsk Kunstmuseum og Anne May Olli, direktør RiddoDuottarMuseat
STORSTILT OVERTAKELSE: Nasjonalgalleriet bør fylles av samisk kunst, skriver innleggsforfatterne. Her et fotoshoppet forslag til galleriet gjenskapt som Sámi Dáiddamusea. FOTOMONTASJE: Jérémie McGowan, med Christopher Ide (TANK Tromsø) STORSTILT OVERTAKELSE: Nasjonalgalleriet bør fylles av samisk kunst, skriver innleggsforfatterne. Her et fotoshoppet forslag til galleriet gjenskapt som Sámi Dáiddamusea. FOTOMONTASJE: Jérémie McGowan, med Christopher Ide (TANK Tromsø)

Torsdag 24. september mottok kultur- og likestillingsminister Abid Q. Raja første del av «Rapport om mulighetene for videre bruk av Nasjonalgalleriet» i Oslo. Hovedkonklusjonen som trekkes frem av Karin Hindsbo, direktør for Nasjonalmuseet, er at lokalets «framtidig innhold må ha en tydelig rolle og profil, og representere noe vi ikke allerede har fra før». Gitt den følelsessterke debatten om byggets skjebne de siste årene er det ikke overraskende at over 150 aktører i kunst- og kulturfeltet har meldt inn ulike forslag til hva det kunne være. Vi er to av dem.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Syria

Står vi løpet ut i Syria?

Jeg har vært i Syria to ganger det siste året. På reisen fra Damaskus til nordøst kjørte vi gjennom byer som Al-Raqqa, Homs og Aleppo, steder som for få år siden var frontlinjer i en brutal krig. I dag er våpnene for en stor del blitt stille, men ødeleggelsene er overalt. Skoler mangler vegger, boligområder er ubeboelige, og store deler av landet er fortsatt farlige å ferdes i. Syria bærer dype arr etter den brutale krigen. Samtidig står landet, ett år etter Assads fall, ved et reelt veiskille. For første gang på lenge finnes det rom for gjenoppbygging og fredsbygging, ikke bare av infrastruktur, men av tillit mellom mennesker, lokalsamfunn og myndigheter.

Raymond Johansen
Klimautslipp

Kritikken mot Kina og India bommer

Klassekampens vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes fortsetter sitt felttog mot «det grønne skiftet» i Viten-spalten 4. desember og i replikk til meg 6. desember. For femte gang i år prøver han å holde liv i den seiglivede myten om at Kinas klimagassutslipp vil fortsette å vokse i årene framover – nå med henvisning til at Det internasjonale energibyrået (IEA) sier at de energirelaterte utslippene der økte med 0,4 prosent i 2024. Men IEA anslår også at utslippene er «on the track to plateau in the mid 2020s and then enter a moderate decline to 2030.» Ja, dette er usikre prognoser, men de støttes av blant andre UNEP (FNs miljøprogram) og Carbon Brief. I en rapport fra oktober i år anslår de at G20-landenes samlede utslipp vil minke til 35 gigatonn CO₂ i 2030 og videre til 33 gigatonn i 2035, og at Kina vil være den største bidragsyteren til denne antatte reduksjonen.

Eirik Skattum
Klimasøksmål

Vi kommer til å vinne, men det blir kanskje for seint

Samtidig som orkanen Melissa rev og smadret seg gjennom Sentral-Amerika, avga Den europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) sin dom i «Klimasøksmålet» 28. oktober. Det har gått nesten ti år siden Greenpeace og Natur og Ungdom saksøkte staten for å ha tildelt oljelisenser i det sårbare Arktis. Når siste punktum er satt, er vi både nærmere og lenger unna å løse klimakrisen. I 2016 var det nesten ingen klimajuss å lene seg på, verken i Norge eller internasjonalt. I dag finnes det tusenvis av saker, hvorav de fleste ender i klimaets favør. Derfor var vi håpefulle. Men som i norsk Høyesterett, vant vi heller ikke fram i EMD; tildelingen av lisenser brøt ikke menneskerettighetene.

Andreas Randøy