Frontene i den antirasistiske bevegelsen er unødvendig skarpe. Kanskje.
Tirsdag denne uka havna jeg på et møte Klassekampen arrangerte om hvordan antirasistene skal møte Sian. (Jeg begriper ikke hvorfor Klassekampen ikke vier denne typen debatter spalteplass, altså dekker møtet – istedenfor bare å gi sine egne arrangement annonseplass.)
Allerede abonnent? Logg inn
Klassekampens leder forrige lørdag var befriende lesning. Det er ikke hverdagskost å se at en av de store avisene protesterer mot Natos historiske opprustning: «Femprosentmålet finnes fordi det tjener USAs interesser. Styrkeoppbyggingen i Europa avlaster det amerikanske militæret, som dermed står friere til å true og intervenere andre steder på kloden.» Klassekampen konstaterer det åpenbare: «Når europeiske land tillater USA å diktere budsjettene deres, går det ut over europeernes velferd.» Dette faktum er underkommunisert, for å si det forsiktig. Ei krone kan bare brukes én gang – og når den brukes på F-35 bombefly, blir det nødvendigvis ei krone mindre til helse eller skole eller annen samfunnsnyttig virksomhet. Sånn er det i alle land som ikke har 20.000 milliarder kroner i et oljefond, og det gjelder alle andre land enn Norge. Femprosentmålet er med andre ord et storstilt, målretta angrep på den europeiske velferdsstaten. Mens den amerikanske militærindustrien håver inn milliardkontrakter.
Arild RønsenHvor nær ved å sprekke var Nato i Ankara denne uka? I forkant av møtet i Det atlantiske råd gjentok Donald Trump at USA «må ha Grønland». Han talte som om det ikke er et hvis, men et tidsspørsmål før han tar øya. Trump gjentok aldri truslene i møtesalen, men hva hadde skjedd om gjorde det? Statsminister Jonas Gahr Støre var krystallklar: Hvis Trump i det formelle møtet hadde gjort krav på Grønland, ville Norge «og flere andre» ha markert motstand. Støre syntes å være utpekt som en slags opposisjonsleder. Men hva hadde skjedd? Ville Trump reist seg opp og forlatt møtesalen? Og på den måten markert at det er slutt på det transatlantiske Nato? Trump slenger om seg med nedlatende karakteristikker av alle han er uenig med, og det synes å være bred enighet om at USAs president er skolegårdens største bølle. Likevel får han tommel opp av et samla Nato. For er det ikke Trump som har åpna våre naive øyne? Mannen som har fått oss til å forstå at den russiske fare kan møtes på én, og bare én måte: våpen, og enda mer våpen? Men trenger vi egentlig flere Kate Hansen Bundt-er og Janne Haaland Matlary-er? Folk som mener at den mest vanvittige militære opprustninga verden noen gang har sett er «uunngåelig»? Hvem er det som tjener på dette? Overskrift i Aftenposten i går: «Krigen kan gi 1000 nye jobber på Raufoss».
Arild RønsenSenter for ekstremismeforskning (C-REX) har funnet ut at 3,3 prosent av befolkninga, 150.000 nordmenn, har «sterke, høyreekstreme holdninger». To av fire problemstillinger i undersøkelsen lyder sånn: 1. Det er greit å bruke vold for å forsvare norsk kultur. 2. Vold mellom ulike etniske eller religiøse grupper er stort sett uunngåelig. Hvor mye kan svar på disse spørsmålsstillingene sies å ha noe med «sterke, høyreekstreme holdninger» å gjøre? Den som svarer ja på det første, er jo enig med alle nordmenn – kanskje med unntak av Linn Stalsberg. Og er vold mellom ulike etniske eller religiøse grupper «stort sett uunngåelig»? Det er bare å ta en titt på verden, så ser man at sånn er det – om man liker det eller ei. Jeg har ikke lest mer av rapporten enn hva som rapporteres i VG, men må innrømme at her lukter det en smule forutinntatte holdninger i forskermiljøet. Det forskes forresten på mye rart, og det forundrer meg om det ikke kommer en forskningsrapport rundt Erling Braut Haalands påstand om at Norge forandres gjennom fotballens «togetherness».
Arild Rønsen