Jo Freeman, en 25 år gammel aktivist og student ved Berkeley i California i USA, hadde haiket rundt i Europa i flere uker da hun ankom Oslo seint i august for 50 år siden. Hun hadde kort hår med en sjarmerende skeiv, selvklippet lugg, kraftig brilleinnfatning og sekken full av hefter og bøker som spredte et nytt budskap – feminismens budskap. På veien gjennom Europa hadde hun overnattet i studentkollektiv og på stuegulv, og truffet feminister og radikale i leiligheter og seminarrom. Hun hadde diskutert, fortalt og drøftet. Nå sto hun på podiet i en forelesningssal på Blindern i hovedstaden i et skrint og gammelmodig land langt nord på kartet – et land med 700.000 husmødre og en nærmest ikke-eksisterende kvinnebevegelse – og kikket ut over dem som hadde møtt opp.
Den nyfeministiske bevegelsen fyller 50 år. Det er en historie om harme, aksjon og eufori: