Bettye LaVette
Blackbirds
Verve/Universal Music
Godt timet, hundre år etter at Mamie Smith spilte inn «Crazy Blues» og i et år der «Strange Fruit» har fått såpass med fornyet aktualitet at vi gjerne skrur til ørene for enda en tolkning, selv av en låt som er umulig å tolke, fordi den er større enn seg selv, større enn Billie Holiday som sang med hull i sjela, større enn Abel Meeropol aka Lewis Allen som skrev diktet med lynsjinger i mente. Omtrent som «Crazy Blues» ga afroamerikanske kvinner en stemme, har «Strange Fruit» blitt monumentet som markerer starten på borgerrettighetsbevegelsen – øyeblikket der de med en stemme slår tilbake. Ikke rart at Columbia Records og selv John Hammond nektet å røre den – for kontroversiell! – så den til slutt endte opp på alt-jazz-labelet Commodore.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
