Det norske synet på ytringsfriheten som absolutt, er ikke uangripelig. Kanskje vi kan lære av den tyske metoden.

Den tyske grense­drag­ningen

«JEG ANGRER INGENTING»: Bildet viser nynazister i Berlin under en markering av dødsdagen for krigsforbryter Rudolf Hess i 2018. Et forbud mot en lignende markering ble tatt gjennom rettssystemet i 2009, som slo fast at spredning av høyreekstremisme kan forbys i særlig alvorlige tilfeller. 8 © Foto: AFP / NTB SCANPIX STRINGER

Agder lagmannsrett frifant tidligere i sommer den nynazistiske organisasjonen Nordisk motstandsbevegelse i saken om heising av naziflagg foran det tidligere Gestapohovedkvarteret i Kristiansand. Dommen stadfestet en rettsforståelse der domfellelse etter straffelovens § 185, «rasismeparagrafen», kun kan skje i de tilfeller der person x har krenket person y. Det er en snever fortolkning av en allerede snever paragraf, men den gjenspeiler også en holdning som i Norge synes å være dominerende blant både mediefolk og intellektuelle, og like mye på høyre som på venstre side: Ytringsfriheten er et gode som bør ha absolutt vern, og muligheten for rettslige innskrenkninger, i den grad de er nødvendige, bør være svært begrenset.