Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Det norske synet på ytringsfriheten som absolutt, er ikke uangripelig. Kanskje vi kan lære av den tyske metoden.

Den tyske grensedragningen

«JEG ANGRER INGENTING»: Bildet viser nynazister i Berlin under en markering av dødsdagen for krigsforbryter Rudolf Hess i 2018. Et forbud mot en lignende markering ble tatt gjennom rettssystemet i 2009, som slo fast at spredning av høyreekstremisme kan forbys i særlig alvorlige tilfeller. 8 © Foto: AFP / NTB SCANPIX STRINGER

Agder lagmannsrett frifant tidligere i sommer den nynazistiske organisasjonen Nordisk motstandsbevegelse i saken om heising av naziflagg foran det tidligere Gestapohovedkvarteret i Kristiansand. Dommen stadfestet en rettsforståelse der domfellelse etter straffelovens § 185, «rasismeparagrafen», kun kan skje i de tilfeller der person x har krenket person y. Det er en snever fortolkning av en allerede snever paragraf, men den gjenspeiler også en holdning som i Norge synes å være dominerende blant både mediefolk og intellektuelle, og like mye på høyre som på venstre side: Ytringsfriheten er et gode som bør ha absolutt vern, og muligheten for rettslige innskrenkninger, i den grad de er nødvendige, bør være svært begrenset.