Første gang jeg støtte på en kopling mellom Beethoven og Hegel var da jeg for mange år tilbake leste og prøvde å forstå Theodor Adornos artikkel «Skoteinos eller hvordan lese», som er en innføring i Hegels tenkning og delvis Adornos. («Hegel: «Sannhet og system» – utvalg ved Thomas Krogh og Dag Johnsen, Gyldendal 1971.) Og det er mot slutten av artikkelen at Beethoven plutselig dukker opp. Og det i en filosofisk tolkning av Hegel! Wow! Jeg ble overrasket. Klassisk musikk midt i en delvis, for meg, uforståelig tekst om den uforståelige Hegel. Hva har Beethoven med Hegel å gjøre? Jo da. Jeg forsto at dialektikken hos Hegel, å tenke gjennom motsigelser, sammenliknes med Beethovens utforming av sin musikk gjennom den såkalte sonatesatsformen.
Musikkhistoriens Hegel?
