Dette halvåret har jeg hatt god tid til å tenke over hva jeg jobber med. Den sosiale kontrakten for konserter er egentlig nervepirrende: Publikum kommer med ulike forventninger om hva de skal høre, noen ganger vet alle godt hva slags musikk som skal spilles, og er det notert musikk, kan en være sikker på at mange i rommet vet nøyaktig hvordan det skal klinge – nærmere sagt: hvordan de mener det skal klinge. Forventningene blir så tydelige. Om jeg er med på konserter med tradisjonelt slåttespel for hardingfele, kjenner jeg slike forventninger vibrere i lufta. I rommet sitter det folk som kan hardingfelelitteraturen bedre enn meg, som har minner om spesielle framføringer av akkurat den slåtten jeg spiller, og ingenting – absolutt ingenting – kan måle seg med minnet.
Musikkhistoriens Hegel?
Sammenhengen mellom de 250-årsjubilerende Hegel og Beethoven.
Første gang jeg støtte på en kopling mellom Beethoven og Hegel var da jeg for mange år tilbake leste og prøvde å forstå Theodor Adornos artikkel «Skoteinos eller hvordan lese», som er en innføring i Hegels tenkning og delvis Adornos. («Hegel: «Sannhet og system» – utvalg ved Thomas Krogh og Dag Johnsen, Gyldendal 1971.) Og det er mot slutten av artikkelen at Beethoven plutselig dukker opp. Og det i en filosofisk tolkning av Hegel! Wow! Jeg ble overrasket. Klassisk musikk midt i en delvis, for meg, uforståelig tekst om den uforståelige Hegel. Hva har Beethoven med Hegel å gjøre? Jo da. Jeg forsto at dialektikken hos Hegel, å tenke gjennom motsigelser, sammenliknes med Beethovens utforming av sin musikk gjennom den såkalte sonatesatsformen.