Dette halvåret har jeg hatt god tid til å tenke over hva jeg jobber med. Den sosiale kontrakten for konserter er egentlig nervepirrende: Publikum kommer med ulike forventninger om hva de skal høre, noen ganger vet alle godt hva slags musikk som skal spilles, og er det notert musikk, kan en være sikker på at mange i rommet vet nøyaktig hvordan det skal klinge – nærmere sagt: hvordan de mener det skal klinge. Forventningene blir så tydelige. Om jeg er med på konserter med tradisjonelt slåttespel for hardingfele, kjenner jeg slike forventninger vibrere i lufta. I rommet sitter det folk som kan hardingfelelitteraturen bedre enn meg, som har minner om spesielle framføringer av akkurat den slåtten jeg spiller, og ingenting – absolutt ingenting – kan måle seg med minnet.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
