Gjestespill

Forvent­nin­gene en bringer til bords

ET HELT HALVT ÅR: Har gått siden Anne Hytta spilte konsert, om en drøy uke skal hun igjen møte publikum. FOTO: GIANNIS MANIOROS ET HELT HALVT ÅR: Har gått siden Anne Hytta spilte konsert, om en drøy uke skal hun igjen møte publikum. FOTO: GIANNIS MANIOROS

Dette halvåret har jeg hatt god tid til å tenke over hva jeg jobber med. Den sosiale kontrakten for konserter er egentlig nervepirrende: Publikum kommer med ulike forventninger om hva de skal høre, noen ganger vet alle godt hva slags musikk som skal spilles, og er det notert musikk, kan en være sikker på at mange i rommet vet nøyaktig hvordan det skal klinge – nærmere sagt: hvordan de mener det skal klinge. Forventningene blir så tydelige. Om jeg er med på konserter med tradisjonelt slåttespel for hardingfele, kjenner jeg slike forventninger vibrere i lufta. I rommet sitter det folk som kan hardingfelelitteraturen bedre enn meg, som har minner om spesielle framføringer av akkurat den slåtten jeg spiller, og ingenting – absolutt ingenting – kan måle seg med minnet.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Musikkmagasinet

Kommentar

Leksa i bakleksa

Musikk er underlig: umulig å berøre, men berører oss tilbake som ingenting annet. Den høres, så er den borte. Men vi vil huske, høre igjen. Vi skriver ned, setter musikken på kontinuerlig repetisjon. Musikere har gått milevis for å lære ny musikk. Over fjell og dal, i all slags vær og føre. På andre sida av fjellet var musikeren som spilte slik at fortellingene om det de hørte spredte seg med vinden.

Essay

Takt­skif­tet

Oscar-utdelingen er rett rundt hjørnet, og menneskelig ondskap står sentralt i en alternativ musikalbølge.

Intervju

Klang og klangløs

Sarah Klangs musikk virker å vasse i sorg. Det skjønner hun ikke selv.