Det er nesten slik at eg vil byrje denne meldinga av Gunnhild Øyehaugs nye novellesamling med å protestere mot sjangernemninga «noveller». Eg har lært at noveller er korte, forteljande prosatekstar som oppfører seg nokolunde etter forventingane: Dei fortel om noko (oppdikta) i ei (ganske) konsentrert form og inneheld element som opnar for (meir eller mindre kreativ) fortolking. Og så må ein hund ligge gravlagd i hagen. Noveller eignar seg også godt i skuleverket: Dei er overkomeleg korte, oppfører seg føreseieleg og kan hjelpe til å lage gagns menneske av nokon og kvar. Øyehaug har sjølv skrive slike noveller, av det svært originale slaget, som ‘Liten knute’ frå «Knutar» (2004). Den har eg sjølv lagt på pultane til eit hundretals elevar i Osloskulen. Analysér og grei ut. Og, ja, den er på nynorsk.
Fuglar og blomar: Gunnhild Øyehaug brettar og faldar fiksjonen i sine nyskapande noveller.
Litterær origami?
