Sindre Buraas gikk fra VM-finale i Moskva til konseptuell kunst på Kunsthøgskolen. Inspirert av Arne Næss løper han nå helst på en sti i skogen – helt uten klokke.
Folk tenker på meg som han løperen, men så er jeg liksom noe annet, sier Sindre Buraas.
Den tidligere toppløperen, som løp VM-finale i Moskva, og som var Norges store løperhåp gjennom en årrekke, prøver å oppsummere hvordan det gikk til at livet hans tok en så tilsynelatende brå vending. Men han stopper liksom opp midt i setningen.
Det er jo ikke så lett å forklare.
Buraas er langrennstalentet fra Hurdal på Øvre Romerike, som ble løper og løp hele veien til finale på 5000 meter i VM i Moskva i 2013. Før de mye omtalte Ingebrigtsen-brødrene overtok rampelyset, var Buraas Norges håp på lange løp på bane.
Han løp den nest raskeste 5000-meteren i norsk og nordisk historie, men en vinterdag i 2017 la han piggskoene på hylla.
«Det blir ikke noe mer baneløp», uttalte han til TV2. Han var bare 27 år. Det hadde bare gått 17 måneder siden rekordløpet.
Og så var han ferdig?
Barndommens skog
Sindre Buraas kommer trillende på en elegant hvit sykkel med bukkestyre. Han vil møte oss nettopp her av en grunn. Vi er på Myrerjordet, et fredfullt idrettsanlegg under Grefsenkollens rygg, en liten trikketur nord for Oslo sentrum.
Kjelsås har nådd perfekt sommertemperatur. Elektriske robotgressklippere surrer bedagelig i villastrøkets hager, mens to fedre holder en ad hoc treningsleir for sine barn.
– Dette er et av stedende som gjør at jeg elsker Oslo. I utkanten er byen tett på vill natur. Det er alltid et drag mot markagrensa. Jeg vokste opp i skogsmiljøet på Hurdal, og skogen her er veldig lik, sier han.
Mannen som sitter sammenkrøllet med hendene rundt beina på benken foran oss, tenker seg om før han sier noe. Han snakker direkte og varsomt, og som regel i korte setninger.
– Det er det samme steinete terrenget med de samme trærne og røttene, ung- og gammelskog om hverandre.
– Du er glad i skogen?
– Jeg har blitt det. Har fått et mer bevisst forhold til den etter at jeg begynte på Kunsthøgskolen. Reflektert mer rundt den. Før brukte jeg den bare som et sted å trene, nå er det flere dimensjoner: rekreasjon, inspirasjon, nærhet til det opprinnelige.
Skogen er viktig, men fremdeles skjult for mange. Han vil ikke at skogen skal være et sted for elitene.
– Jeg prøver å fortelle flest mulig at den finnes, sier han.
Løpe uten klokke
Det første Buraas gjorde etter å ha lagt opp, var å løpe i skogen. Han snakker om løpingen som den følelsen man får når man er i den naturlige bevegelsen mellom tid og rom.
– Det er et instinktivt bevegelsesmønster for dyr og mennesker. Vi løper fra farer eller løper til noe annet. Jeg er heller ikke redd for å løpe den faste runden. Arne Næss snakker om det spektakulære i å vandre i det lokale: «Går du en sti ti ganger er den kjedelig, går du den hundre ganger vil du hele tida oppdage nye ting», sier han.
Spørsmålet «løper du til noe – eller fra noe?» diskuterer han mye med sine nye løpevenner, som ikke er toppidrettsutøvere, men noe i nærheten av supermosjonister. De er også nærmest løpefilosofer.
– Det har vært perioder etter at jeg la opp hvor jeg har løpt ifra ting. Men da jeg satset, løp jeg mot noe – med kroppen som verktøy mot en prestasjon.
– Når begynte du å løpe?
– Jeg slutta vel aldri. Er det ikke det Arne Næss svarer når han blir spurt hvorfor han klatrer?
Like før han møter Klassekampen, har Buraas løpt alene i skogen, uten klokke, treningsapper eller telefon.
– De fineste er å løpe uten et mål. Kun ta på seg gode sko, gode sokker, shorts og T-skjorte. Jeg ser på plantene uten å være botaniker og nyter den frie reisa. Enten man er frustrert eller har en kreativ utfordring, kan man få et annet tankesett av å løpe, sier han.
Eller som forfatter Christopher McDougall i klassikeren «Født til å løpe – Jakta på løpingens hemmelighet» skriver: «Finner du ikke en løsning på problemene dine etter en firetimers løpetur, finner du dem aldri».
– Jeg fant ut at jeg skulle gi meg med løping på en løpetur. Jeg grublet over Kunsthøgskolen, opptaksprøver og manglende skolebakgrunn. Men hver gang jeg løp, kom det en ny løsning. Det var liksom ukontrollerbart og ble min metode, sier han.
Det man velger vekk
Foreldrene til Buraas er lærere og småbrukere, men også aktive ski- og orienteringsløpere. Så langt tilbake som han kan huske, har han konkurrert. Først med orientering og langrenn, siden med løping. Det ble mer og mer seriøst.
– Det var alltid et slit, og jeg var aldri en barnestjerne selv om jeg opplevde rask framgang. Jeg vant ikke alt jeg stilte opp i.
På videregående representerte han Norge under et nordisk mesterskap i terrengløp.
– Da begynte jeg å skjønne at det kunne bli en karriere. Men det er lang vei fra å være en 17-åring med bra talent til å bli en VM-finalist.
– Hvordan var den veien for deg?
– Så lenge du bor hjemme, er det mindre press og en viss normalitet. Siden skjønner du at du må velge bort ting for å få resultater. Det er mer problematisk å tenke på nå.
– Hva valgte du bort?
– Jeg ville gjøre det bra på skolen, men valgte likevel bort karakterer og studier. Tilværelsen ble rettet mot idretten, og jeg puttet ingen innsats i det akademiske. I tillegg valgte jeg bort det sosiale, som russefeiring.
Terningkast 1
For Buraas ligger det en frustrasjon under når han forteller om disse tingene. Han mener sportsjournalistikken fort blir overflatisk i møte med menneskene som konkurrerer.
– Man blir fort ikke omtalt før man når et internasjonalt mesterskap. For min del skjedde det da jeg kom til finalen som ukjent i 2013, sier han.
I 2015 var han mer kjent, og det var forventet at han skulle til finalen.
Dit kom han seg aldri.
– Da ble jeg bare dømt ut fra det. Det man glemmer, er den ekstremt høye innsatsen som trengs for å komme til mesterskapet. For meg var det en seier i seg selv, og på ett vis var de to VM-ene nærmest likeverdige prestasjoner, sier han.
Likevel ble han hyllet i 2013 og fikk terningkast én i VG i 2015.
– Det er ikke noe gøy.
Å komme til VM-finalen handler ikke bare om en enorm endorfinrus, heder og positiv omtale. Det handler også om å legge en plan, følge den til punkt og prikke og så oppleve lykkefølelsen når alt går etter planen. Han pleier å snakke om ærlighet rundt motivasjon.
Han mener det er viktig å innrømme at bekreftelse gjør godt.
– Jeg har kjent på den ekte oppturen og den veldige nedturen. Siden jeg vet at det ikke var så stor forskjell på prestasjonene, har jeg kjent både på frustrasjonen over at folk ikke forstår slitet bak en nedtur, og også gleden av å bli sett og få bekreftelse etter en suksess.
Slit for egotripp
Den gangen var det selvrealisering, nå er det andre ting som driver ham.
– Kunst, arkitektur og design er også selvrealisering, men jeg føler på en annen motivasjon. Nå vil jeg gjøre noe bra for folk. Den refleksjonen har man ikke som idrettsutøver. Det kan jeg være ærlig på: Du har Norge på drakta, men løper mest for deg selv.
– Det er en egotripp?
– Det blir jo det. Mange romantiserer toppidrettsutøvere. Men det er få som lever av det. Du må opp tidlig, slite på trening, og så må du opp på et ekstremt høyt nivå før noen bryr seg. Samtidig, med en gang du hviler litt, kommer det noen bak og tar deg.
– Hva var motivasjonen i slitet?
– At jeg valgte bort så mye annet, gjorde at jeg måtte stå i det. Slik er jeg oppdratt. Gjør du noe, så gjør det bra. Det står jeg for i dag også. Ting blir mye mer spennende, og livet på jorda mer meningsfullt, når du putter energi i det. Det er litt japansk mentalitet. Vil du ha en fin hage, blir den finere jo mer energi du legger i.
Abstrakt design
Om en uke begynner Buraas på fjerde året på master i design ved Kunsthøgskolen i Oslo. Som bacheloroppgave utformet han i vår en konseptuell skole, en 40 kilometer lang løype rundt Oslo – som man kan oppsøke.
– En skole hvor tid ikke var et begrep, og hvor vandring var en læringsmetode. Det var stedsspesifikk læring hvor du for eksempel lærte om skogen i skogen og møtte en biolog og en naturfilosof. Jeg ville vise at skolen kan se annerledes ut og diskutere den.
– Hvorfor valgte du kunst og design?
– Det handler om at jeg liker spørsmål som stilles uten svar. I designen finnes på en måte filosofi i praksis. Jeg er for lite akademisk anlagt til å skrive, men jeg er fysisk og liker å jobbe. Jeg vil ikke definere meg som kunstner. Jeg er mer interessert i den abstrakte delen av arkitektur og design.
Han har heller ikke sluttet helt med løpingen. Sammen med tre kompiser har han startet et selskap for bedriftstrening – og hver torsdag er han en slags frivillig trener med intervalløkter på Voldsløkka i Oslo for løpere som vil lære av en VM-finalist og løpefilosof. På det meste har de vært over femti.
– Jeg var i skikkelig dårlig form og trengte en grunn til å trene og ble en slags oppmann for disse løpetreningene. I dag er det firmaet som arrangerer dem, men det er gratis og handler i grunnen om at jeg tror på løping og vil ufarliggjøre det for folk. Ønsket mitt er egentlig å bare spre løpeglede.