Æ va måse i mitt forrige liv

Markeds­til­pas­ning, ikke akademisk frihet

Når kritikerne av Peter Frølichs tullefagsutspill bruker den akademiske friheten som argument for å forsvare alle de nye studieprogrammene som er poppet opp, er det i beste fall en sannhet med betydelige modifikasjoner. For det er først og fremst markedstenkningens inntog i høyere utdanning, det vil si høyrepolitikk, som ligger bak de tendensene Frølich kritiserer. Da universitetenes og høgskolenes finansiering ble knyttet til «produksjon av studiepoeng», fikk vi en situasjon der det ble nødvendig for institusjonene å tenke markedsmessig: hva kan det være etterspørsel etter? Hvordan kan vi styrke vår konkurransesituasjon i kampen om studenter og med de andre universitetene og høgskolene? I denne markedstilpasningen må vi være innovative. Vi må tenke utover de akademiske disiplinene og profesjonsfagene som vi tradisjonelt har hatt ansvar (og som den akademiske friheten er knyttet til) og finne på noe nytt som kan skape etterspørsel i markedet. Dette har fint lite, om noe, med akademisk frihet å gjøre. Den akademiske friheten er knyttet til sannhetssøken – ikke markedstilpasning. I noen tilfeller har dessverre denne tenkningen hatt negative konsekvenser for fag som det er en del av sektorens kjerneoppdrag å opprettholde og utvikle. Når Frølich nå, ikke uten grunn, kritiserer noen utslagene av denne markedstenkningen, bør det være et utgangspunkt for et kritisk søkelys på den markedstenkningen som har fått styre feltet siden årtusenskiftet og der Frølichs eget parti har spilt en sentral rolle – ikke gå på barrikadene i et misforstått forsvar for akademisk frihet.