Via «Jazz on a Summer’s Day», jazzfilmklassikeren, er det lett å anta at Newport Jazz 1958 var en boltreplass for den rike overklassen med sine spisse solbriller. For de er jo stort sett hvite, Wimbledon-hvite; de som sitter benket tett-i-tett på klappstoler på en gressplen i Rhode Island, en overklassehvithet som dokumentarfilmen ytterligere uthever ved å kryssklippe bilder fra jazzfestival med bilder fra samme sommers America’s Cup, seilsportens store prestisjeregatta. Men inntrykket er også en finte, i hvert fall delvis.
Den første årlige jazzfestivalen: Der Billie & Ella & Louis sang, der Duke & Miles & Trane fant nye måter å toppe seg selv på.
Sommernattens smil
