Gjestespill

Storstua for folkemusikk feirer rundt år

VI HAR DEN ÆRE: Å gratulere Riksscenen med sine første ti år. FOTO: WIKIMEDIA COMMONS/CHELL HILL VI HAR DEN ÆRE: Å gratulere Riksscenen med sine første ti år. FOTO: WIKIMEDIA COMMONS/CHELL HILL

En lys kveld i Oslo for ti år siden stimla 160 mennesker sammen i et lite, flunkende nytt klubblokale nederst på Grünerløkka. Det var tid for åpningen av folkemusikkens nye storstue, og daværende daglig leder Jan Lothe Eriksen inviterte to høvdinger til å åpne ballet i et rom der dampen og forventningene fra et sammenskvist publikum ti år før korona fylte lufta. Knut Buen og Hallvard T. Bjørgum holdt en konsert som alle som var der husker. For folkemusikksjangeren er det et før og et etter Riksscenen, etter min mening.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Sånt no hakke vi i ...

For to helger siden gikk verdens første Gaukenfestivalen av stabelen i Vinje i Telemark. Jeg har snakket om denne festivalen her tidligere, og tenkte gi dere et lite innblikk i hvordan det gikk. Se for deg at du våkner på en festivalcamp i varm soloppgang ved Vinjevatn, omkranset av høye fjell og stille skog. Du tusler ned til badstuen ved vannet, varmer deg godt opp og hopper ut i ganske kaldt fjellvann. Frokosten tar du ved teltet, før du blir med på morgenyoga, leik med geit, sykling i fjellet, fisking med garn og vinsmaking. Femti meter fra teltet ditt er festivalområdet, der du får kjøpt burrito med kje som kommer fra festivalsjefens gård, øl som kommer fra Vinje Bryggeri og pizza som lages på stedet av lokale produsenter, med lokale råvarer. På scenen ute på dagtid opptrer det artister som spenner fra lokale Symre til Modu and The Shakers, Adama Janlo, E-76 og August Selnes. Når sola går ned bak fjella på Haukeli trekker du inn i Vinjesenteret og det gamle kulturhuset Vinjar for å få med deg Vilde Tuv, litt god rock i form av No Bull.

Konsert

En fri fange

Emily Dickinsons poesi som musikk – og forestilling.

Konsert

Det høyeste nivå

Víkingur Ólafsson var kanskje det største trekkplasteret, men Operaorkesteret fremviste også en utrolig melodisk fantasi.