Kalheim og Siems metode

Fra sårbar til «kjelt­ring»

I Norge snakker vi mye om sårbare ungdommer. Vi er bekymret for sosial ekskludering, frafall i skolen, ungdomskriminalitet, manglende integrering og rekruttering til kriminelle miljøer. Politikerne forteller oss, med rette, at disse ungdommene trenger beskyttelse, muligheter og voksne som kan hjelpe dem med å finne en mer positiv vei. Så hva skjer når disse ungdommene faktisk finner en annen vei? Debatten om barneverns­institusjonen BevisstUng, og deres ansettelse av personer med straffehistorikk, reiser et spørsmål som går langt utover denne enkeltsaken: Når slutter den sårbare 16-åringen å være en ungdom vi ønsker å hjelpe, og blir i stedet en «kjeltring»? Barne- og familieminister Lene Vågslid uttalte nylig at «vi skal bekjempe kjeltringer som ikke har noe med barnevernet å gjøre». Selvfølgelig skal kriminell bakgrunn og eventuell tilknytning til kriminelle miljøer tas på alvor når man vurderer hvem som skal arbeide med sårbare unge. Men om vi definerer mennesker ut fra hvem de var, risikerer vi å overse verdien av erfaringene, innsikten og ressursene de har utviklet siden den gang. Mange av de ansatte i BevisstUng har selv tidligere deltatt i organisasjonens programmer. Det er verdt å stoppe opp ved hva en slik utvikling faktisk representerer. La oss tenke oss at en marginalisert ungdom møter motgang, blir kanskje involvert i kriminalitet, får hjelp, finner en annen vei og kommer senere tilbake for å hjelpe unge mennesker som står i lignende situasjoner. Er ikke dette et av utfallene vi som samfunn burde håpe på? Før jeg ble førsteamanuensis, underviste og veiledet jeg i ti år ved en videregående skole i et sentrumsnært område i Atlanta i USA. Nesten alle elevene tilhørte etniske minoriteter, og de fleste levde under krevende forhold.