Album

Falske profeter

Rett på nerven: Run the Jewels treffer tidsånden ubehagelig presist på sitt fjerde album.

KILLER MIKE OG EL-P: Som Run the Jewels har duoen nå sluppet fire selvtitulerte album på sju år. FOTO: TIM SACCENTI KILLER MIKE OG EL-P: Som Run the Jewels har duoen nå sluppet fire selvtitulerte album på sju år. FOTO: TIM SACCENTI

Run the Jewels

RTJ4

Jewel Runners/RBC/BMG

Snakk om å treffe tidsånden.And you so numb you watch the cops choke out a man like me / Until my voice goes from a shriek to whisper: «I can’t breathe». Ordene tilhører Killer Mike, halvparten av rapduoen Run the Jewels siden tidlig tjuetitall, og faller på spor seks på gruppas fjerde selvtitulerte album, sluppet to dager før annonsert tid forrige onsdag. Midt oppi en sterkt eskalerende situasjon på gatene i USA, under landsomfattende protester utløst av det som etter all sannsynlighet (og etter tiltalen tatt ut av styresmaktene samme dag som dette albumet kom ut) var et regelrett drap utført av fire politimenn i Minneapolis 25. mai, under det som skulle være en rutinemessig pågripelse av 46-åringen George Floyd (for øvrig også en tidligere rapper, som hadde vers på flere av Texas-pioneren DJ Screws banebrytende miksteiper). George Floyd ble holdt nede i kvelertak i hele ni minutter. Hans siste ord ble nettopp «I can’t breathe», som også har blitt selve slagordet eller banneret for demonstrasjoner og aksjoner ikke bare i USA, men over hele verden, inkludert Norge og Norden.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Album

The James Hunter Six

Off the Fence

Sam Cooke lever videre gjennom James Hunter.

Mandy, Indiana

Urgh

I Mandy, Indianas verden skal det gjøre vondt.

Softcult

When a Flower Doesn’t Grow

Som jentene i enden av korridoren av Overlook Hotel i «The Shining» (1979), kan man forestille seg tvillingene i Phoenix og Mercedes Arn-Horn i det kanadiske bandet Softcult. Litt creepy og overnaturlig er det, med andre ord. For selv når debutskiva «When A Flower Doesn’t Grow» hamrer hardt mot øregangene, venter det alltid noe mystisk, eterisk grunge, slørete shoegaze eller tvilende melodiprogresjoner rett rundt hjørnet. Rundt Rrrrriot grrrl-aktige «Hurt Me» eller mer banalt henrivende «Tired», flyter saktegående klimprespor, som i en mørk dam i de nordamerikanske skoger.