Manshaus-saken kan fortelle oss mye om hvordan radikalisering foregår, mener Cathrine Moestue, psykolog og ekspert på radikalisering. Hun har fulgt rettssaken mot den norske draps- og terrortiltalte 22-åringen tett.
– Det er veldig vanskelig å være nysgjerrig på en som har begått så grusomme handlinger, men vi trenger å forstå hvordan denne gutten endret seg, sier Moestue.
Identitetsforvirring
Familie og omgangskrets har beskrevet Manshaus som snill og uten paranoide eller antisosiale trekk, og sagt at de ikke kjenner ham igjen.
Også forsvarer Unni Fries mener det er tvil om Manshaus’ tilregnelighet. Det er en slående avstand mellom hennes samvittighet og de sakkyndiges beskrivelser av ham som tilregnelig, mener Moestue.
– I narrativet slik det står nå, virker det som om Manshaus syntes denne ideologien var spennende og selv valgte å la seg overbevise. Endringsprosessen blir helt borte. Han får ingen diagnose. Er det noe han har valgt frivillig, å bli sånn? Det stemmer ikke. Dette opplever jeg at forsvarer Fries satte ord på, sier hun.
Stemora til Manshaus har beskrevet at han må ha mistet seg selv.
– I retten snakket Manshaus som om han er ideologien. Det er en identitetsforvirring. I en destruktiv gruppedynamikk kan en person miste kompasset og identifisere seg totalt med gruppa. Det kan drive mennesker til onde handlinger, sier Mostue.
Også faren til Manshaus uttrykte etter hendelsene at han ikke kunne forstå hvem som står bak en slik «hjernevask» av unge mennesker.
– Jeg forstår godt at foreldre som ikke kjenner igjen barna sine, bruker det begrepet. Hvis de sakkyndige har rett i at Manshaus ikke i utgangspunktet er en person som hater, så gir det veldig mening å tenke at møtet med en annen person, for eksempel over internett, har veiledet og dyttet ham over terskelen.
Posttraumatisk vekst
I den rettspsykiatriske sakkyndigrapporten kommer det fram at Manshaus mistet mora si da han var fire år gammel.
– Det er i seg selv hjerteskjærende. Så kan vi tenke oss en far som også går gjennom sorgen, og hvordan han er i møte en ung gutts behov. De sakkyndige skriver at Manshaus fikk lite hjelp til å bearbeide reaksjonen han har hatt på tapet. Her er det tapte muligheter. Samfunnet må spørre seg: Hvordan møter vi neste gang familiene som opplever denne type sorg?
Hun understreker at hun ikke har lest sakkyndigrapporten, men at mye kan leses ut fra rettsreferatene.
– Det er lett å tenke at traumet i seg selv er årsak til sårbarheten, men det er ikke traumet, det er måten det håndteres på. Hadde vi vært der, så kunne gutten blitt hjulpet til å regulere følelsene sine, som ville gitt ham en motstandsdyktighet mot radikalisering seinere i livet, sier Moestue.
Psykologene kaller det posttraumatisk vekst: muligheten for å vokse etter en vond opplevelse.
I sakkyndigrapporten beskrives Manshaus som en person med et svakt «jeg», umoden selvfølelse og lav selvtillit. Det kom fram at han har hatt ulike livsfaser, som «emo», veganer og at han på et tidspunkt var i et homofilt forhold.
– Ungdom som mangler et trygt «selv», har lettere for å identifisere seg med helter. Det kan like gjerne vært popkultur. Manshaus har vært identitetssøkende og trengt veiledning, og det fant han på nettet. Dessverre ble han veiledet til hat, sier Moestue.
Validere følelser
Å sensurere vekk alt høyreekstremt tankegods, er neppe mulig. Heller ikke autoritetssporet, et sterkt politivesen som sier «vi følger med på deg», er nok for å hindre radikalisering, påpeker Moestue.
Hun mener vi må være mer nysgjerrige på atferdsendring, og at den virkelige jobben ligger i relasjonene: Å spre mer kunnskap om hvordan traumer bør håndteres og hvordan foreldre og andre kan møte problematferd med en ikke-dømmende holdning. Å validere følelser, som hun kaller det.
– Hva betyr det?
– Å forstå. Få sitt eget ego ut av situasjon. Når et barn tegner nazisymboler på rommet sitt, er det helt normalt å bli sinna og å konfrontere, si «det provoserer meg» eller «jeg er uenig med deg». Men det kan skape større avstand. Det er det motsatte ungdom ofte trenger. Vi skal sette egne reaksjoner på vent og i stedet forstå hvor den andre er, forstå at han har det vondt og er redd, og spørre: Interessant, hva får deg til å tegne det?
– Selv om det er umulig å forstå verdensbildet?
– Å validere er ikke det samme som å være enig. Tenk deg i stedet at du virkelig tror vi befinner oss i en krig, en rasekrig. Så skummelt det må være å tro det. Det er først når vi har skapt tillit at vi kan sjekke virkeligheten sammen, for eksempel med en reise til Auschwitz. Vi må tørre å lene oss inn i det ubehaget. Når du kommer dit, så har du skapt en plattform. Det krever trening, men det er i det empatiske blikket at nøkkelen ligger.
Få fram ofrene
Moestue tror at ved å møte barn og unges grunnleggende behov for selvfølelse, så vil de ikke like lett dras mot å identifisere seg med hatideologier.
– Forargelsen er en stor barriere for å forstå, en barriere som ekstremistene tjener på. De hamrer løs på det grusomme, så mye at vi ikke orker å forholde oss til det lenger. Hvis vi derimot ser bakenfor splitt og hersk-strategien, så er det noen veldig like prinsipper her. Dette handler om følelser, det har det alltid gjort. Ideologien er plasteret som kommer etterpå.
Å få fram ofrene for høyreekstreme angrep er svært viktig, mener Moestue.
– Ofte vil medienes skeive dekning spille rett inn i hendene på terrorister, som elsker oppmerksomhet. En god motvekt til dette er å skrive mer om ofrene, deres sosiale natur og hvor glad vi var i dem. Humanisere dem når de andre dehumaniserer.