Moses Sumney
Græ
Album
Jagjaguwar/Playground
Det å sette på et album fra spor nummer tretten og la det runde rundt det tjuende før man tar det for seg fra begynnelsen av, er en øvelse som strider mot både albumformatets kunstneriske visjoner og den digitale avspillerens struktur. Men det er sannsynligvis en lyttemåte man oftere bør unne seg, særlig om man kan forklare den med at det er å følge i gitt musikks opposisjonelle ånd. (Selv om handlingen i dette tilfellet nok er mest motivert av ventingen på akkurat disse sistesporene.) For det er ikke til å komme bort fra at forventningen til del to av «Græ» var skrudd høyt etter at Moses Sumney slapp første del av dobbeltalbumet i februar. Akkurat hva man skulle forvente var derimot uklart, all den tid et av de fremste trekkene ved eneren var motstanden mot nær sagt enhver båssetting.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
