Konsert

En fri fange

Emily Dickinsons poesi som musikk – og forestilling.

Magnus Andersson
STEMNING: Joyce DiDonato som poeten Emily Dickinson. Foto: Jörg Wiesner/DNOBSTEMNING: Joyce DiDonato som poeten Emily Dickinson. Foto: Jörg Wiesner/DNOB

Joyce DiDonato

Emily – No Prisoner Be

Kevin Puts (musikk), Emily Dickinson (tekst), Time for Three

Den Norske Opera & Ballett

Oslo, 19. august

Det er med intense tonegjentakelser at den uortodokse stryketrioen, med to fioliner og en kontrabass, entrer scenen i Operaen. Først minner det om minimalisme, med enkle strukturer og repetisjoner, men så kommer en liten melodilinje som ligner irsk folkemusikk, før én av fiolinistene raskt flyr over alle sine fire strenger, omtrent som i en av Paganinis capriccioer eller i førstesatsen av Mendelssohns Fiolinkonsert. Over kompet tegner den amerikanske mezzosopranen Joyce DiDonato et mørkt lydbilde med dype farger i en mangefasettert stemme. Hun har også et kraftfullt toppregister med en høyde som nærmer seg sopranens.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.