Som den gode kulturarbeider jeg er, var det selvfølgelig egentlig kunster jeg ville bli. Da jeg var fem tok far min, som var musikkanmelder i Telemark Arbeiderblad, meg med på en konsert han skulle anmelde. Det var Cornelis Vreeswijk. Jeg satt backstage med far som prøvde å gjøre et intervju med herr Vreeswijk og jeg ødela hele opplegget ved å være nettopp fem år og skulle spørre Cornelis om alt mulig i hele verden. Jeg snakka som en foss og Cornelis var mer opptatt av meg enn far. Mange år etterpå ble jeg kjent med Cornelis sitt tantebarn, som jobber i musikkbransjen, og hun fortalte meg at Cornelis hadde et ekstra stort hjerte for barn som var nysgjerrige. Så ble min bane lagt. Lenge før jeg visste det selv.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
