Som den gode kulturarbeider jeg er, var det selvfølgelig egentlig kunster jeg ville bli. Da jeg var fem tok far min, som var musikkanmelder i Telemark Arbeiderblad, meg med på en konsert han skulle anmelde. Det var Cornelis Vreeswijk. Jeg satt backstage med far som prøvde å gjøre et intervju med herr Vreeswijk og jeg ødela hele opplegget ved å være nettopp fem år og skulle spørre Cornelis om alt mulig i hele verden. Jeg snakka som en foss og Cornelis var mer opptatt av meg enn far. Mange år etterpå ble jeg kjent med Cornelis sitt tantebarn, som jobber i musikkbransjen, og hun fortalte meg at Cornelis hadde et ekstra stort hjerte for barn som var nysgjerrige. Så ble min bane lagt. Lenge før jeg visste det selv.