Kronikk

Sprekker i teater­stra­te­gien

Markedssvikten i de offentlig finansierte teatrene er et kulturpolitisk problem, og må behandles slikt.

SE OPP: Skal det offentlige bruke betydelige summer på teatrene, må teatrene også brukes av publikum som bryr seg om hva som skjer på scenen, skriver Anne-Britt Gran. FOTO: LISE ÅSERUD, NTB SCANPIX Lise ÅserudSE OPP: Skal det offentlige bruke betydelige summer på teatrene, må teatrene også brukes av publikum som bryr seg om hva som skjer på scenen, skriver Anne-Britt Gran. FOTO: LISE ÅSERUD, NTB SCANPIX Lise Åserud

Det er ikke krise i norsk teater, fordi de fleste norske teatre har betydelig offentlig støtte som muliggjør teaterproduksjon og sterkt subsidierte billetter. Men det har vært publikumssvikt i perioden 1970–2000, og svikten er til stede også utover 2000-tallet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kronikk

Problemene har vært kjent i en årrekke. Vi må utvikle et bedre barnevern, og kan starte med forsøks­virk­somhet nedenfra.

Folke­av­stemning er ikke det eneste som sikrer en demo­kratisk beslutning.

Regje­ringen svikter det ufødte livet. Hvem skal ta imot barna våre?