Sprekker i teaterstrategien

Markedssvikten i de offentlig finansierte teatrene er et kulturpolitisk problem, og må behandles slikt.

Anne-Britt Gran, professor ved BI Centre for Creative Industries25. feb. 2020

SE OPP: Skal det offentlige bruke betydelige summer på teatrene, må teatrene også brukes av publikum som bryr seg om hva som skjer på scenen, skriver Anne-Britt Gran. FOTO: LISE ÅSERUD, NTB SCANPIX Lise ÅserudSE OPP: Skal det offentlige bruke betydelige summer på teatrene, må teatrene også brukes av publikum som bryr seg om hva som skjer på scenen, skriver Anne-Britt Gran. FOTO: LISE ÅSERUD, NTB SCANPIX Lise Åserud

Det er ikke krise i norsk teater, fordi de fleste norske teatre har betydelig offentlig støtte som muliggjør teaterproduksjon og sterkt subsidierte billetter. Men det har vært publikumssvikt i perioden 1970–2000, og svikten er til stede også utover 2000-tallet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Sprekker i teaterstrategien

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kronikk

For noen arbeidsgivere har det å holde sykepenger tilbake blitt en forretningsmodell.

Jordbrukspolitikken avdekker Fremskrittspartiets egentlige profil.

De groteske globale ulikhetene er ikke naturgitt, og nettopp derfor kan myndighetene endre dem.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

For noen arbeids­gi­vere har det å holde sykepenger tilbake blitt en forret­nings­mo­dell.

Jordbruks­po­li­tikken avdekker Frem­skritts­par­tiets egentlige profil.

De groteske globale ulikhetene er ikke naturgitt, og nettopp derfor kan myndig­he­tene endre dem.

For noen arbeidsgivere har det å holde sykepenger tilbake blitt en forretningsmodell.

Jordbrukspolitikken avdekker Fremskrittspartiets egentlige profil.

De groteske globale ulikhetene er ikke naturgitt, og nettopp derfor kan myndighetene endre dem.