De fleste kontordager ender jeg opp med å hvile blikket mitt på Art Kanes «Jazz Portrait» fra 12. august 1958, også kjent som «A Great Day in Harlem», jazzhistoriens mest berømte fotografi. En billig innrammet poster-versjon henger passende nok over en ditto billig Ikea-sofa, alltid med et forstyrrende gjenskinn av lysstoffrør i plastglasset, så det blir nær umulig å identifisere de 57 musikerne som prydet trappeoppgangen utenfor 17 East 126th Street. Samtidig som noen karakterer stikker seg ut: Count Basie sittende på fortauskanten, Dizzy Gillespie med den langstrakte geipen, Thelonious Monk som ser fjern ut selv med hatt og solbriller på, en olmt stirrende Charles Mingus med en utent sigarett i munnviken, og så videre.