Jeg hørte Kristian si, der kommer Vigdis. Han snudde seg og pekte. Jeg kom gående opp Finnmarkgata i den lange bakken fra Tøyen, og stemmen hans var klar og hvit i den lyse natta. Det var snart sommer. Det var den fineste tida i mitt liv. Fortauet var nyfeid, tørt, bare jeg gikk opp den veien, alt var reint omkring meg, lufta var rein, vinduene blanke i de lave boligblokkene, det blanke løvet stille på trærne. Jeg holdt sigaretten mellom fingrene som mamma alltid hadde gjort det, med en knekk i håndleddet litt ut fra hofta, jeg syntes det var stilig, kvinnelig.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
