Det såkalte overraskelsesalbumet har satt sitt sterke preg på de siste tjue årenes poplandskap, både bransjemessig og i hvordan formater i seg selv gjerne setter konseptuelle rammer, om så bare i sine praktiske begrensninger, som ender opp som rammeverk som former selve musikken på uforutsigbare måter. Men ingen har verken før eller siden gjort denne øvelsen til … noe nær ren performancekunst, med betydelige innslag av reelt frigjørende faktisk aktivisme eller direkte aksjon, slik Frank Ocean fikk til, mot alle odds, på morgenen norsk tid, 20. august 2016.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
