Jula er tida for å gjøre det samme som vi alltid har gjort. Synge gamle sanger om igjen og snakke om de samme gamle ting, som Lars Lillo-Stenberg formulerer det. Vi bringer ting videre fra slektsledd til slektsledd. Slik danner vi en erkjennelsesmessig lenke, der vi knytter bånd både bakover og framover. Mange opplever tradisjoner som en begrensning, som nostalgi – noe vi bør kvitte oss med. Karl Marx skrev da også at «tradisjonen fra alle døde slektsledd hviler som en mare på de levendes hjerne.» Men han skrev det ikke som et hjertesukk, som om fortida er noe vi kan befri oss fra, men som en konstatering av hvordan menneskelivet er. Det hviler på et sett med tradisjoner, en lang ubrutt historie som går forut for oss selv. Hvis vi ikke vet noe om hvilke betingelser vi lever under, er vi heller ikke i stand til å endre våre liv. Kunnskap om fortida er samtidig et reservoar for forandring fordi vi vet at verden ikke alltid har vært som den er. Det er flere mulige veier å gå.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
