Det var ingen åndelig åpenbaring, har jeg sagt i etterkant. Det var en fysisk erfaring. Som om det egentlig var noe skille, der jeg sto omfavnet av lyden fra murer med nesten tusen års historie i seg. Jeg var tilbake i Kasbah des Oudayas. Et sted jeg minnes med glede fra den gang jeg hadde marokkansk etternavn og svigerfamilie bare en kjøretur unna denne andalusiske hagen. Et stille rom plassert midt inne i et festningsverk med utsikt mot Atlanterhavet. Eller jeg mintes det som stille. Det kan være derfor jeg lyttet noe annerledes da den ble brutt, den stillheten som strengt tatt befant seg mest på min innside.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
