Dobbeltalbum

Hverdagslig stort

Respekt for det grandiose: Men Coldplay snuser også på nye lydlandskaper.

Charlotte Myrbråten
STORE AMBISJONER: I dette London-bandet i tradisjonen etter tidligere tiders bryllupsband. FOTO: TIM SACCENTI STORE AMBISJONER: I dette London-bandet i tradisjonen etter tidligere tiders bryllupsband. FOTO: TIM SACCENTI

Coldplay

Everyday Life

Album

Parlophone/Warner Music

Jeg hadde en ungdomskjæreste med et eiendommelig forhold til kultur, det var rett og slett helt avgjørende for ham å oppdage ting tidlig og være først ute. Han introduserte vennegjengen for musikk, vi fikk liksom ikke lov til å eie det selv. Om vi andre hørte Motorpsycho eller så filmer med Tarantino, skulle det helst være initiert av ham. Dette virker sikkert noe spesielt, samtidig som følelsen av å oppdage noe før alle andre er relativt universell.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.