Dagboka

Truls

Jo Røed Skårderud
  • Velferdsstaten kan gjøre det lett å glemme at verden er et brutalt sted. Her om dagen støtte noen venner av meg på en and i en rundkjøring i Trondheim. Stakkaren gakket rundt med en skadet vinge blant bilene og skapte kø. Tutefrekvensen tydet på at det bare var et spørsmål om tid før den ble offer for overlagt bildrap. Liv sto på spill. Mine venner kastet seg inn blant bilene og fikk fanget den. De fikk den inn i bilen, kjørte hjem og ringte etter hjelp. nn Det viste seg fort at Trondheim ikke har en dyreambulanse. I stedet har vi Truls i politiets Viltpatrulje. Truls var på et viktig oppdrag i skauen på andre sida av byen, men var løsningsorientert. Han foreslo at de vrei huet av på anda. Siden den nettopp hadde fått klapp, kos og løfter om at alt skulle bli bra, ble forslaget møtt med forskrekkelse. Truls skjønte raskt at halsomvridning var ute av bildet. Han foreslo en mindre personlig variant, hvor de moste skallen med en stein eller et annet tungt redskap. Da heller ikke dette falt i god jord, påla ham dem å finne noen som hadde mage til å gjøre det som måtte gjøres. nn Lettere sagt enn gjort. Selv i de beste nabolag kan det være vanskelig å finne noen som vil avlive en and på et øyeblikks varsel, men dette var på Svartlamoen. Svartlamoen er arnestedet til Miljøpartiet de Grønne i Norge. En økologisk bydel befolket av folk som er over gjennomsnittet glade i hasj og allmøter og som nesten utelukkende lever av planteføde.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Skam

Det er en helt egen type skam forbundet med det å sette seg inn i en del kjensgjerninger om norsk økonomi, og samtidig være et rimelig anstendig menneske. For det er dessverre ikke til å komme unna: Vi tjener, som land, virkelig store penger på ting de fleste av oss ikke liker noe særlig. Nå tror kanskje noen jeg snakker om våpeneksport eller oljefondets investeringsprofil eller noe slikt. For all del, det er verdt å se nærmere på det, om man orker. Men nei, det jeg snakker om er hva vi produserer, og tjener penger på. Norge har lenge hatt handelsoverskudd med utlandet, på nivåer andre bare kan drømme om. Det skyldes i all hovedsak olje og gass.

Pål Hellesnes

Lånt tid

Gradestokken her i Oslo har kanskje ikke innsett det enda, men sommeren er over. Selv om jeg fortsatt cosplayer voksen kontorrotte en uke til, går jeg nok en høst i møte som student. Dette blir den siste – bank i bordet. Det er ikke det at jeg føler meg utlært, eller ikke kunne tenke meg noen flere år med lange kaffepauser, lange lunsjer, lange fredagspilser og ja, selvsagt en forelesning her og der. Men nå er det nok. Summen av alle årene med læring har blitt et stort tall, i blinkende rødt, på lånekassen.no. Om bare ikke digitaliseringen av de offentlige tjenestene hadde kommet så langt, så kunne jeg ha nytt resten av studietida lykkelig uvitende om regningen som kommer i posten neste høst. Min generasjon er flasket opp på ideen om at studielånet er det gunstigste lånet man kan få.

Josefine Gjerde

Norge rundt

På rikskringkasteren NRK kan man lese at de som eier dette riket, kongeparet, snart er ferdig med å besøke alle eksemplarer av Norges laveste forvaltningsorgan, nemlig kommunene. Her kan en kanskje innvende at bydeler er mindre, men å flotte seg med å si at en bor et sted med bydelsadministrasjon er det kun Oslo-borgere som kan. Det er hele 357 kommuner i Norge, og Kongen eller Dronningen har altså aldri vært på offisielt besøk i verken Rindalen, Høylandet, Siljan eller Nissedal, ifølge NRK. Hvordan de tar det der, vet jeg ikke. Felles for de alle er at de ikke har strandlinje. Det er sikkert ingen tilfeldighet med en konge som er så glad i seiling, og seinest deltok i verdensmesterskapet i 2022. Uansett har kongen fått god hjelp fra politisk hold, med en rekke kommunesammenslåinger de seinere år. Det har også jeg fått.

Brage Arctander Dingsøyr