Jeg må innrømme at jeg aldri hadde lyst til å være østtysker. Da jeg vokste opp i det som den gang var DDR, følte jeg at jeg var i et slags indre eksil i det sosialistiske systemet. Dette er kanskje typisk for min generasjon. Jeg var 23 år da muren ble åpnet. Jeg har alltid hatt følelsen av at jeg ville unnsluppet å bli innesperret bak muren, min generasjons skjebne. Jeg er opplært i vestlig litteratur, vestlige filmer og musikk, som vi alltid hadde tilgang til. Vi hadde så stor avstand til staten at vi tenkte vi før eller siden ville overvinne den. Jeg visste ikke hvordan, men for dem som var litt eldre enn meg var det kanskje annerledes; det var folk som hadde begynt å slite som voksne på begynnelsen av 1980-tallet og skapt nye motstandsformer. Som tenåringer tok vi ikke del i noe som hadde å gjøre med staten vi tilhørte.
