Komma og det som viktigere er

Norsk kommabruk diskuteres heftig om dagen. Vel bekomme, der blir man neppe ferdig før dommedag. Men heldigvis finnes det andre ting man kan ha håp om å få gjort noe med før den tid, og viktigst av alt: å få forfattere og oversettere til å skjønne hva de skriver om. For en del år siden støtte jeg i en ellers interessant bok på en person kalt «storelektoren». Av sammenhengen forsto jeg at mannen neppe arbeidet ved noe gymnas og ikke var «stor lektor», men «den store elektor» (the Grand Elector), altså den person som på norsk hittil hadde hett «den store kurfyrste» (Fredrik Wilhelm av Brandenburg). Men tysk er blitt et nærmest utdødd språk og kulturfelt i Norge, og dermed er mye god gammel historisk kunnskap gått fløyten. Til gjengjeld er nordmenn blitt svært så flinke i engelsk – alt for flinke, egentlig. Eller hva skal man si når man i en norsk tekst støter på bynavnet Aix-la-Chapelle? Det ser riktignok fint og fornemt ut, men de færreste vil vel dra kjensel på det franske – og engelske! – navnet på Aachen, som altså er en tvers igjennom tysk by.