I en kronikk i Klassekampen 4. oktober beskriver Oluf Dimitri Røe en økonomisk situasjon i norsk helsevesen jeg ikke kjenner meg igjen i. Det virker også som om han har glemt hvem helsevesenet faktisk er til for: pasienten.
Allerede abonnent? Logg inn
I dag markeres verdensdagen for psykisk helse. Temaet er «tillit er beredskap». I 2024 ble nesten 16.000 ungdommer mellom 15 og 25 år registrert som siktet for lovbrudd i Norge, ifølge SSB. Av disse var over en fjerdedel mellom 15 og 18 år. En stor andel av volden norske barn og unge utsettes for, er det andre unge som begår. Bak overskrifter om kniver, granater, ran, radikalisering og vold ligger ofte historier om unge som lever med utrygghet, svikt, vold eller overgrep. Uro, skam og avmakt kan komme til uttrykk i aggresjon. Unge som opplever utenforskap, kan være enkle å rekruttere av kriminelle nettverk som tilbyr tilhørighet. Sosial ulikhet øker risikoen. Vi vet at unge som utøver vold, ofte selv har vært utsatt for omsorgssvikt eller overgrep.
Helene Flood Aakvaag, Anja Emilie Kruse og 2 andreFilosofiprofessor Anders Nes tar i gårsdagens avis sin kollega Lars Fr.H. Svendsens KI-bruk i forsvar og skriver at jeg er sjåvinistisk som mener at det kreves et menneske for å bedrive filosofi. For hva med «[v]esener fra andre galakser»? Dette tenkte jeg ikke på, og om det viser seg at Svendsens bok faktisk er skrevet av et romvesen, skal jeg fordundre meg lese den sporenstreks.
Bjørn Ivar FyksenPå politisk kvarter i NRK torsdag 8. oktober begrunnet utviklingsministeren det faktum at regjeringen ikke når sitt eget mål om en prosent av BNI til bistand med at regjeringen vil føre en trygg økonomisk styring som holder prisnivået og rente nede, og at det å nå enprosentsmålet vil føre til økte administrasjonskostnader i Norge. Som programleder Myklebust korrekt påpeker er dette er feil, og jeg er ganske sikker på at utviklingsminister Aukrust vet det selv. Mer humanitær hjelp til barn som vokser opp i krig og konflikt gir ikke nordmenn høyere renter. Bistandsmidler som går til aktiviteter utenfor Norge, for eksempel til økt beskyttelse til barn i krig og konflikt, trekker ikke på norsk arbeidskraft eller norsk produksjonskapasitet. Derfor vil det heller ikke bidra til lønns- og prisvekst i Norge, og dermed ikke legge press på norsk økonomi. To ting er Redd Barna helt enig med utviklingsministeren i: Ingen land, og iallfall ikke Norge, kan fylle hele tomrommet som oppstår når mange store land kutter i bistanden. Men vi kan bidra med vårt. Og da utgjør faktisk 4,6 milliarder kroner – som er differansen mellom en prosent av BNI og 0,93 prosent av BNI – til bistand mye.
Nina Langslet