Kommentaren

Fra Hendrix til Harket

Ikke at vi kan påberope oss å være motstandsbevegelsen akkurat, men noen ganger er musikklanseringer litt vel preget av jubileer og markeringer av runde tall. Som at Warner Music i juli kjørte en fan-konkurranse om når i år a-has ikoniske «Take on Me»-video runder én milliard Youtube-visninger. I påvente av denne milepælen varsler Warner/Rhino at de midt i november slipper en ny versjon av «Hunting High and Low (30th Anniversary Edition)», en såkalt Expanded Edition av en jubileumsutgave fra 2015. Legg så til helt nye deluxe-utgaver av to av a-has album fra 00-tallet, «Lifelines» og «Minor Earth...» og markedet begynner å bli stappmett. For noen ganger er det nok. Til og med om og av a-ha.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.