Til helgen gjør Jenny Hval to forestillinger/opptredener på Black Box i Oslo under Ultimafestivalen, som også fungerer som slippkonsert for ferske «The Practice of Love», som kom nå fredag. Det var også slik hun markerte utgivelsen «Apocalypse, Girl» for fire år, et album, en ep og diverse samarbeidsprosjekt siden – for bare å nevne det reint musikalske, i tillegg til romanlansering i engelsk språkdrakt og langt mere til. Er Jenny Hval så scenekunstner, forfatter, essayist, lydessayist, popsanger, samtidskomponist, multimedial performancekunstner, eller er snarere hennes aktivitet på tvers av og i gråsonene mellom alle disse uttrykksformene nok et samtidig eksempel på at skillelinjene mellom både disipliner og den enkelte kunstnerrollen er i ferd med å smuldre opp eller fragmenteres foran oss, med en ny generasjon klare til å bygge noe nytt og bedre av ruinstøvet?
Stemmeskifte: Jenny Hval går løs på de store spørsmålene med distanse og ferdighet.
Jennys valg
