Når jeg blir spurt om hva som fikk meg til å velge et løp som har gjort at jeg i dag lever av å skrive om teater, hender det at jeg svarer «Måken» av Anton Tsjekhov. Det er et upresist svar selvfølgelig, men det er også en tekst som har preget mitt teatersyn og min inngang i teatret som kunstart. Det er en kompleks tekst med potensiale for svært ulike tolkninger, og det gjør at det for meg er knyttet stor spenning til hvilke tolkningsvalg som er gjort i en oppsetning.
Det komiske får tidvis for mye plass i Nationaltheatrets «Måken»:
En tragisk farse
