Teit, men nusselig

De siste femten årene har Diane Keaton gjort ganske nøyaktig én film per år; ingen av dem særlig gode. Familiekomedien «The Family Stone» (2005) hadde riktignok sjarm og emosjonell troverdighet, men det er lenge siden nå, og de siste ti–tolv filmene har vært ganske begredelige. 2017s «Hampstead» og fjorårets «Book Club» var spesielt sørgelige, så sjansene for en tragisk trippel så skremmende gode ut da jeg leste at hun i «Poms – livets dans» (topp tittel, forresten) skulle spille en eldre, kreftsyk dame som starter en cheerleader-klubb i det eksklusive pensjonistsamfunnet hun flytter inn i.