Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Teit, men nusselig

VETERAN: Diane Keaton viser igjen at hun fortsatt har det som trengs for å «bære» en film. Selv når plottet følger skjemaet til «feelgood-film for kvinner over seksti». FOTO: AWE KYLEBONOKAPLAN

… men ikke helt uten bitt.

(USA, 2019)

Regi: Zara Hayes

Manus: Shane Atkinson, Zara Hayes

Med: Diane Keaton, Jacki Weaver, Rhea Perlman, Pam Grier, Alisha Boe, Charlie Tahan

Lengde: 1 time og 30 minitter

De siste femten årene har Diane Keaton gjort ganske nøyaktig én film per år; ingen av dem særlig gode. Familiekomedien «The Family Stone» (2005) hadde riktignok sjarm og emosjonell troverdighet, men det er lenge siden nå, og de siste ti–tolv filmene har vært ganske begredelige. 2017s «Hampstead» og fjorårets «Book Club» var spesielt sørgelige, så sjansene for en tragisk trippel så skremmende gode ut da jeg leste at hun i «Poms – livets dans» (topp tittel, forresten) skulle spille en eldre, kreftsyk dame som starter en cheerleader-klubb i det eksklusive pensjonistsamfunnet hun flytter inn i.