Eksistensmusikk

På avveie, ergo helt i front

ALLTID PÅ FARTA: Herbert von Karajan hadde oppdrift så det holdt og en bra fasade. Her på Amsterdams Schiphol-flyplass tidlig på 60-tallet. FOTO: WIKIMEDIA COMMONS/JOOP VAN BILSEN/ANEFO ALLTID PÅ FARTA: Herbert von Karajan hadde oppdrift så det holdt og en bra fasade. Her på Amsterdams Schiphol-flyplass tidlig på 60-tallet. FOTO: WIKIMEDIA COMMONS/JOOP VAN BILSEN/ANEFO

Jeg liker sånne anekdoter som denne: Det heter seg at dirigenten Herbert von Karajan en gang i en drosje ble spurt av sjåføren hvor han skulle, og han svarte: «Spiller ingen rolle, de ønsker meg overalt.» Så godt sagt at sannhetsgehalten er uviktig. Karajan var svær både i egne og andres øyne. Han var en teknologfrik, en posør som elsket dyre biler og som visstnok ønsket seg en egen fil inn til Salzburg, hans fødeby, så han slapp å sitte i bilkø.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.