Gjestespill

Sikkert sommertegn: Nå teller de oss igjen

VIKTIG MED KJØNNSBALANSE: Men hva med å telle mer enn festivalene, år etter år? VIKTIG MED KJØNNSBALANSE: Men hva med å telle mer enn festivalene, år etter år?

Skolen er kanskje ferdig for sommeren, men for norske journalister er det denne tiden på året at matematikk står på timeplanen. Journalistene teller to ting, som en brunstig musikknerd i høysesongen: kvinner og festivaler. Det slår aldri feil, i disse dager ringer mobilen hos festivalfolk over hele landet. Når personen i andre enden av 4G-nettet sier de er fra en avis blir jeg først irritert. Jeg tror alltid de skal selge meg et avisabonnement, gi meg et prøvetilbud man ikke kan si nei til, som jeg sier nei til.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.