Bokessay

Det er den drømmen

Motstand: Etter over 30 år som artist og politisk aktivist kan Ani DiFranco fortsatt kunsten å krangle på seg folk i egne rekker.

Silje Bekeng-Flemmen
NOT A PRETTY GIRL: Ani DiFranco skriver om å knokle seg fram i verden på egen hånd, i motstand mot eksisterende strukturer. Her på Melkweg i Amsterdam, desember 1996. FOTO: FRANS SCHELLEKENS/REDFERNS Frans SchellekensNOT A PRETTY GIRL: Ani DiFranco skriver om å knokle seg fram i verden på egen hånd, i motstand mot eksisterende strukturer. Her på Melkweg i Amsterdam, desember 1996. FOTO: FRANS SCHELLEKENS/REDFERNS Frans Schellekens

Ani DiFranco vokste opp i et rundt hus uten innvendige vegger, i Buffalo, New York. Utformingen hadde vært moras idé. Men åpenheten og nærheten forble på arkitektonisk plan. De hadde ikke noe nært forhold, skriver Ani DiFranco i den nye selvbiografien «No Walls and The Recurring Dream» (Viking 2019). Ani, broren, mora og faren lever separate liv, i stedet for vegger bygger de murer av stillhet mellom seg. Faren forsøker på et tidspunkt å ta sitt eget liv. Mora skal etter hvert flytte ut, og det gjør Ani også, så fort hun kan. Hun reiser med gitaren sin, flytter til Manhattan, starter på det som skal bli 30 år på turné. I begynnelsen tilfeldig hoppende hit og dit, ledet av småjobber og impulser. Den eneste konstanten er ønsket om å lage musikk.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Kommentar

Norsk i Norge

For første gang siden 2020 har IFPI Norge kommet med salgsstatistikk for den norske platebransjen. Disse nye tallene klarer kunststykket å både være positive, negative og ufullstendige, men de sier litt om tingenes tilstand. IFPI representerer plateselskaper som står for rundt 90 prosent av norsk platesalg. I pressemeldingen heter det: «Det norske markedet for innspilt musikk omsatte for NOK 1,497 milliarder i 2025, en vekst på 3,9 prosent fra 2024 og hele 39,5 prosent siden 2020.» Salg av fysisk format øker, både cd og vinyl, etter en nedgang i 2024. Inntektene derfra er likevel marginale sammenlignet med strømming: Den digitale omsetningen utgjør 94,1 prosent av totalmarkedet. Men: «Til tross for dominans på hitlistene opplever norsk musikk en nedgang, og norskandelen utgjorde i 2025 17,8 prosent av markedet», kan man lese. Som kanskje betyr noe sånt som at norsk musikk har toppene, men ikke bredden – i hvert fall hva lytterappell angår. En norskandel under tjue prosent er lite. Men merk at det som i denne sammenheng regnes som norsk musikk utelater norske artister som er under platekontrakt internasjonalt. Det betyr at verken Kygo eller Girl in Red regnes med, som selvsagt endrer bildet noe. Men også hvis vi ser på Spotify-tall fra i fjor – for eksempel de 200 mest populære låtene i hvert land – er vi langt fra best i klassen på å strømme lokal musikk.

Intervju

Ballade i kroppen

Alessia Ardelean skulle gjerne invitert samtlige av Oslos rumenske romfolk til konsert på byens hipster-vinbarer.

Kommentar

Klangen av et fjell

En steikende varm julidag kjører jeg inn i Mælefjell-tunnelen mellom Seljord og Hjartdal i Telemark, og foran meg har jeg ei god mil under stein. Tunnelen er fantastisk, som alle tunneler er, når man tenker på strekningen slik den var. Ikke strekningen i seg selv, for den var og er langt finere enn dette monotone strekket, men tida det tok å kjøre strekningen tidligere sammenlikna med nå. Mens jeg kjører, teller jeg ned med skilta som sier at jeg har kjørt tre kilometer og har åtte igjen. Jeg ser lyset når jeg nærmer meg halvveis. Taket i tunnelen løfter seg, og et lyseblått lys kan lure en til å tro at dagslyset er tilbake. Men det er Statens vegvesen som vil gi førerne en følelse av lys og dag før vi skal videre like langt under stein og grus som vi til nå har kjørt.