Det er den drømmen

Ani DiFranco vokste opp i et rundt hus uten innvendige vegger, i Buffalo, New York. Utformingen hadde vært moras idé. Men åpenheten og nærheten forble på arkitektonisk plan. De hadde ikke noe nært forhold, skriver Ani DiFranco i den nye selvbiografien «No Walls and The Recurring Dream» (Viking 2019). Ani, broren, mora og faren lever separate liv, i stedet for vegger bygger de murer av stillhet mellom seg. Faren forsøker på et tidspunkt å ta sitt eget liv. Mora skal etter hvert flytte ut, og det gjør Ani også, så fort hun kan. Hun reiser med gitaren sin, flytter til Manhattan, starter på det som skal bli 30 år på turné. I begynnelsen tilfeldig hoppende hit og dit, ledet av småjobber og impulser. Den eneste konstanten er ønsket om å lage musikk.