Bassist på førstefiolin: Når sentral del av deLillos-katalogen løftes fram.
Det startet med en forespørsel fra Robert Dyrnes, som i mange år har vært festival- og bookingsjef på Buktafestivalen i Tromsø. Nå ønsket festivalen seg bandet igjen, men med en vri: Kunne de tenke seg å gjøre en konsert som hyllest til låtskriveren Lars Fredrik Beckstrøm?
Allerede abonnent? Logg inn
For første gang siden 2020 har IFPI Norge kommet med salgsstatistikk for den norske platebransjen. Disse nye tallene klarer kunststykket å både være positive, negative og ufullstendige, men de sier litt om tingenes tilstand. IFPI representerer plateselskaper som står for rundt 90 prosent av norsk platesalg. I pressemeldingen heter det: «Det norske markedet for innspilt musikk omsatte for NOK 1,497 milliarder i 2025, en vekst på 3,9 prosent fra 2024 og hele 39,5 prosent siden 2020.» Salg av fysisk format øker, både cd og vinyl, etter en nedgang i 2024. Inntektene derfra er likevel marginale sammenlignet med strømming: Den digitale omsetningen utgjør 94,1 prosent av totalmarkedet. Men: «Til tross for dominans på hitlistene opplever norsk musikk en nedgang, og norskandelen utgjorde i 2025 17,8 prosent av markedet», kan man lese. Som kanskje betyr noe sånt som at norsk musikk har toppene, men ikke bredden – i hvert fall hva lytterappell angår. En norskandel under tjue prosent er lite. Men merk at det som i denne sammenheng regnes som norsk musikk utelater norske artister som er under platekontrakt internasjonalt. Det betyr at verken Kygo eller Girl in Red regnes med, som selvsagt endrer bildet noe. Men også hvis vi ser på Spotify-tall fra i fjor – for eksempel de 200 mest populære låtene i hvert land – er vi langt fra best i klassen på å strømme lokal musikk.
Alessia Ardelean skulle gjerne invitert samtlige av Oslos rumenske romfolk til konsert på byens hipster-vinbarer.
En steikende varm julidag kjører jeg inn i Mælefjell-tunnelen mellom Seljord og Hjartdal i Telemark, og foran meg har jeg ei god mil under stein. Tunnelen er fantastisk, som alle tunneler er, når man tenker på strekningen slik den var. Ikke strekningen i seg selv, for den var og er langt finere enn dette monotone strekket, men tida det tok å kjøre strekningen tidligere sammenlikna med nå. Mens jeg kjører, teller jeg ned med skilta som sier at jeg har kjørt tre kilometer og har åtte igjen. Jeg ser lyset når jeg nærmer meg halvveis. Taket i tunnelen løfter seg, og et lyseblått lys kan lure en til å tro at dagslyset er tilbake. Men det er Statens vegvesen som vil gi førerne en følelse av lys og dag før vi skal videre like langt under stein og grus som vi til nå har kjørt.