På oppdrag fra et barnevernkontor oppsøkte den franske dramatikeren Joël Pommerat en blokk i Normandie og samlet historier som han omgjorde til dramatikk. Det er historier om såre følelser knyttet til det å være forelder: Stygge fortellinger om voksnes uansvarlighet og manglende evne til å se barnets behov. Én kvinne tror barnet skal gi henne styrke til å bli bedre enn sin egen mor, en annen forsøker å gi barnet til et barnløst par hun møter i oppgangen. Det er novelleaktige scener, og i Jon Tombres regi settes ikke historiene i sammenheng. Det er fint at de skremmende og absurde fortellingene får stå som unike vitnesbyrd for menneskers tilkortkommenhet.
«Dette barnet» klarer ikke si noe allmenngyldig om det å være barn eller forelder.
Bare barn er barn
