Kommentar

Den britiske måten

At regjeringen «vingler» i kulturpolitikken, er en myte.

REFORMIST: Trine Skei Grande (V) vil flytte kulturmakt til uavhengige råd – etter britisk modell. FOTO: CHRISTOPHER OLSSØN Christopher OlssønREFORMIST: Trine Skei Grande (V) vil flytte kulturmakt til uavhengige råd – etter britisk modell. FOTO: CHRISTOPHER OLSSØN Christopher Olssøn

«Though this be madness, yet there is method in it.» Polonius’ innrømmelse overfor prins Hamlet – han er kanskje gal, men det er system i galskapen! – er også dekkende for regjeringens kulturpolitikk. Man kan være uenig i innholdet, men etter seks år med Solberg-regjering er det vanskelig å opprettholde de tidlige beskyldningene om at den blå og etter hvert blågrønne kulturpolitikken er «retningsløs». Tvert imot traver den nokså målbevisst langs en sti som til nå har vært lite utforsket av norske kulturpolitikere.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kommentar

Vitsen med bokan­mel­delser er ikke å få folk til å lese.

Drapet på Charlie Kirk oppleves personlig for millioner av ameri­kanske menn. Det kan bli farlig.

På grunn av den israelske blokaden av Gaza fekk Mohamed Jabaly aldri tatt farvel med mora. Skal han mista faren på same vis?