Kommentar

Den britiske måten

At regjeringen «vingler» i kulturpolitikken, er en myte.

REFORMIST: Trine Skei Grande (V) vil flytte kulturmakt til uavhengige råd – etter britisk modell. FOTO: CHRISTOPHER OLSSØN Christopher OlssønREFORMIST: Trine Skei Grande (V) vil flytte kulturmakt til uavhengige råd – etter britisk modell. FOTO: CHRISTOPHER OLSSØN Christopher Olssøn

«Though this be madness, yet there is method in it.» Polonius’ innrømmelse overfor prins Hamlet – han er kanskje gal, men det er system i galskapen! – er også dekkende for regjeringens kulturpolitikk. Man kan være uenig i innholdet, men etter seks år med Solberg-regjering er det vanskelig å opprettholde de tidlige beskyldningene om at den blå og etter hvert blågrønne kulturpolitikken er «retningsløs». Tvert imot traver den nokså målbevisst langs en sti som til nå har vært lite utforsket av norske kulturpolitikere.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kommentar

Litteratur som middel mot infor­ma­sjons-overfloden.

Tilsyne­la­tende radikale argumenter om at lavere matmoms og strøm­støt­te bare bør gå til de fattigste, baner vei for høyre­po­li­tikk.

Fortel­lingen om en strategisk seier mot Kina sprer seg i Washington D.C.