Gjestespill

Tips til artister som investerer i eksponering

Nå som hver knaus har en egen festival har snart hver region sin egen showcasefestival også. Showcasefestivaler er stort sett bare vanlige festivaler med dårligere lyd hvor artistene taper penger på å spille, men stiller opp i håpet om å få vist seg fram til resten av bransjen på en måte som vil gagne deres karriere. «Investering i eksponering» som man kaller det. Og det fungerer jo aldeles glimrende for en del av dem. Og for oss som allerede har opplevd alt, så vi trenger ikke oppleve mer, men det gjør vi jo, så er halvtimeslange konserter helt gull.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.