Klassisk klassiker

Når går neste svane?

Ingen seriøse Wagner-lyttere liker denne historien om svanen. Som om svanen er et offentlig transportmiddel, liksom, og det i den siste av Wagners romantiske operaer, «Lohengrin», urframført av Franz Liszt i Weimar i 1850. Likevel synes jeg dette er en god historie. Det gjør noe med dette selvhøytidelige og sprikende verket. Historien minner om den såkalte «romantiske ironi», selv om det ikke er det. Altså at det kommer en kommentar i verket om verket fra en av aktørene i verket som punkterer fiksjonen. Og det passer fint i en opera som «Lohengrin», der den minste feil fører til at operaen havner i det latterlige.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.