På tross av en i utgangspunktet tydelig avsender, strever en av årets mest kritikerroste, rendyrka popplater med den musikalske identiteten – plassert mellom Taylor Swift, en klassisk 2000-talls retro-soul og den mer moderne, atmosfæriske minimalismen til The xx, som i det sedate høydepunktet «All We Know». Eller kanskje svakheten her ligger i kollisjonen mellom veldige popambisjoner og en motvilighet til å spille med på poppens premisser, med stort sett velskrevne låter som lander akkurat litt for anonymt litt for mye av tida.